Døende lys: The Beast Review - En brutal, velkjent oppfølger med begrensede overraskelser

Techlands Dying Light-serie har lenge vært bygget på en enkel, men effektiv formel: Bland flytende parkour med nærkampdrevet overlevelsesskrekk, og sett det mot et bakteppe av kollapsende byer og myldrende udøde. Med Dying Light: The Beast vender studioet tilbake til den blåkopien nesten uendret, og legger bare til et monstrøst transformasjonssystem for å riste opp ting. Resultatet er en oppfølger som ofte er underholdende, av og til overraskende, men til syvende og sist kjent på måter som er både trøstende og forutsigbare.

I sin anmeldelse for IGN beskrev Travis Northup The Beast som "en tåpelig, blodig oppfølger med en monstrøs vri som ikke gjør så mye annet for å røre opp i ting". Gjennom mer enn 40 timer med takhopp, zombieslagsmål og plyndring på landsbygda fant han spillet pålitelig morsomt, selv om det var langt mellom nyvinningene.

Historien fortsetter med Kyle Crane, som nå er mutert til en hybrid av halvt menneske og halvt beist etter en rekke grusomme hendelser. Dette oppsettet gir ham overmenneskelige krefter - han kan hoppe over enorme avstander, slippe løs lydbrøl som knuser fiender, og til slutt forvandles han til en ruvende Hulk-lignende fighter. Det narrative rammeverket er tynt, med et hevntokt mot en forutsigbar skurk i sentrum, men Northup bemerket at sideoppdragene og bipersonene ofte hadde mer personlighet enn selve hovedplottet.

"The Beast tilfører ikke så mye annet enn å være en hulkingmekanikk", skrev Northup, og påpekte at selv om de monstrøse kreftene er tilfredsstillende, er de begrenset av en raserimåler. Mesteparten av tiden er spillerne fortsatt avhengige av klassiske nærkampsvåpen og parkour for å overleve. Spillets viktigste tillegg kommer gjennom jakt på Chimeras - genetisk modifiserte zombier hvis blod gir Crane nye evner. Disse oppgraderingene gjør det mulig å gjøre alt fra å skyte seg gjennom horder til å utføre overdrevne gripekrokmanøvrer i luften.

Bosskampene fungerer som et utstillingsvindu for disse mekanikkene, og introduserer nye fiendetyper som etter hvert filtreres inn i vanlige møter. I de første kampene er det raske skjelettzombier eller usynlige rovdyr som forfølger spillerne i mørket, noe som gir ny spenning til den velkjente utforskningsrytmen. Senere observerte Northup imidlertid avtagende avkastning, med resirkulerte sjefsvarianter som ser ut til å forlenge kampanjens lengde.

Castor Woods, den nye åpne verdenen, kombinerer landlige landskap med en kompakt bysone. Det er mindre enn de viltvoksende kartene fra tidligere spill, noe som gir mening gitt The Beast's opprinnelse som en planlagt utvidelse til Dying Light 2. Northup bemerket at det kondenserte miljøet fungerer til spillets fordel, og eliminerer tomme strekninger mens det fortsatt tilbyr rikelig med hustak, sump og åpne veier å krysse. Selv om designet ikke er banebrytende, sørger det for at det alltid er muligheter for kaotiske forfølgelser og anspente fluktforsøk om natten.

Den tekniske ytelsen er et sjeldent høydepunkt i serien. Tidligere utgivelser har slitt med bugs og krasj, men Northup rapporterte om en stabil opplevelse på PC, med bare mindre problemer som miljøklipping og enkeltstående krasj. "Det er bemerkelsesverdig at bortsett fra ett krasj og litt pop-in her og der, var det en ganske jevn tur hele veien," forklarte han. Denne påliteligheten bidrar til å opprettholde spillets høye tempo, og forhindrer frustrasjoner som plaget tidligere utgaver.

Til slutt tilbyr The Beast akkurat det mangeårige fans forventer. Monsterforvandlingssystemet er morsomt, men begrenset, historien er brukbar, men forglemmelig, og miljøene er solide, men sjelden overraskende. For de som fortsatt liker å sprinte over hustak, sparke zombier og kaste seg ut i nattens kaos, er Techlands nyeste spill nok et pålitelig bidrag i en ti år gammel serie.

Som Northup konkluderte: "Dying Light: The Beast er en underholdende retur til hustakene og kjøttgropene jeg har blitt glad i det siste tiåret. Gimmicken med å forsterke deg selv opp til et skummelt monster for å kjempe mot andre monstre holder landingen og kompenserer stort sett for en generisk historie og et kart som har få overraskelser i vente."

På godt og vondt er dette mer Dying Light - bare større, blodigere og akkurat monstrøst nok til å få spillerne til å komme tilbake.