Ekspedisjon: En superheltkomedie som ble et spill med hjerte

Dispatch er den typen spill som ikke høres ekte ut når du først beskriver det: en avdanket superhelt som har en skrivebordsjobb og administrerer eks-skurker på et kontor fylt med båser. Men spillet er ekte, og det er den neste tittelen fra AdHoc Studio, et team bygget av tidligere Telltale-utviklere. Og ja, det var delvis inspirert av gamle SportsCenter-reklamer.

Polygon snakket nylig med regissør Nick Herman om hvordan Dispatch kom til liv. Historien går tilbake til 2018 da AdHoc Studio ble grunnlagt av fire nøkkelpersoner fra det opprinnelige Telltale Games. Til å begynne med hadde de ikke planer om å lage spill i det hele tatt. De tenkte på live-action-prosjekter, kanskje noe midt imellom formatene. En av de første jobbene de fikk, var å skrive et manus til en live-action superheltkontorkomedie. Stemningen var rar og tørr, og de så på tonnevis av ESPNs "This Is SportsCenter"-reklamer som referanse.

Hvis du husker disse reklamene, vet du hva du kan forvente. Maskoter ved siden av faksmaskiner, idrettsutøvere i båser, Stanley Cup i en oppvaskmaskin. Totalt kaos. Herman og teamet hans likte hvor rart det føltes å se superhelter gjøre kjedelig skrivebordsarbeid. Den tonen ble sittende fast. De var akkurat klare til å starte produksjonen da covid-19 slo til og stengte alt ned.

Så de snudde seg rundt.

De hadde allerede brukt tid på manuset, tonen og karakterene, og de ville ikke at det skulle gå til spille. I stedet for å legge det hele på hylla, tenkte AdHoc seg det om som et spill. Og siden de allerede visste hvordan man bygger forgrenede narrative titler, trakk de det tilbake til det området de var mest kjent med: interaktiv historiefortelling.

Resultatet er Dispatch, et spill der du spiller som Robert Robertson, en tidligere superhelt som kalles Mecha Man. Nå sitter han bak et skrivebord hos Superhero Dispatch Network (SDN). Tenk deg et SHIELD på lavpris, med kontordrama i stedet for verdensreddende action. Aaron Paul gir stemme til Robertson, og Jeffrey Wright spiller hans gretne kollega Chase. Resten av rollebesetningen? En gruppe reformerte skurker som enten er upålitelige, ustabile eller rett og slett merkelige.

Robertson er typen som burde slutte, men som ikke gjør det. Han har ikke krefter lenger, og han har helt klart mistet glansen. Men han fortsetter å dukke opp. Det gjør ham til en annerledes helt - en som bare prøver å gjøre det gode selv om verden føles liten. Han sender eks-skurker ut på oppdrag, prøver å holde sammen på ting, og håndterer den endeløse tafattheten som følger med livet på et lavbudsjettkontor.

Opprinnelig skulle settingen være langt mer dyster. Herman forteller at de planla å filme live-action-versjonen i et kjøpesenter ved siden av Baskin-Robbins, med flekkete tepper og elendig belysning. Da det ble et spill, ga det ikke mening lenger. Spillkunst har ikke de samme kostnadsgrensene som film, så de gikk over til mer detaljert design. SDN-kontoret er fortsatt utdatert, men det har mer struktur nå. Det ser ut som om det hører hjemme i en gammel regjeringsbygning. Det er retro, ikke trashy.

Teamet vet at kontorkulturen etter pandemien har endret seg. Fjernarbeid er normalt nå, og store kontorer føles ikke på samme måte. Men for Dispatch var ikke realisme poenget. Det var tonen. Avlukker og kolleger, dårlig belysning og papirarbeid - det er det som gjør at komedien fungerer. Selv om det føles som en versjon av kontorlivet som egentlig ikke finnes lenger, treffer det likevel på grunn av hvor kjent det hele føles.

Spillet er sentrert rundt beslutningstaking. Du velger dialog. Du sender ut team. Valgene dine endrer hva folk synes om Robertson. Karakterene husker hva du gjør. Hvis det høres kjent ut, er det fordi teamet var med på å forme den formelen hos Telltale. Dispatch prøver ikke å finne opp hjulet på nytt, men det gjør en ting klart: dette er en karakter-først-opplevelse.

Herman forklarte valgsystemet på en enkel måte:

"Ja, det er vanskelig. Det er det korte svaret. Det er vanskelig."

Det er fordi hver beslutning åpner en vei. Og hvis du vil at alle utfallene skal føles bra, må du skrive dem alle som om de betyr noe. Herman sa at det er som å skrive flere TV-serier samtidig, der hver rute må lande godt, med emosjonelle payoffs. Du kan ikke bare lage 30 avslutninger og si at det er over. Hvis halvparten av dem føles late, vil folk huske det.

Så AdHoc fokuserer på relasjoner. De vil at spillerne skal bry seg om karakterene, ikke bare historiens poenger. Hvis du investerer i personene, føles avslutningene fortjent uansett hvilken du får. Det er dit mesteparten av skriveenergien går.

Opprinnelig skulle Robertson bare styre et lag med tre helter. Men under spilltestingen innså utviklerne at det var morsommere å sende ut karakterer på oppdrag med en større tropp. Så de skalerte opp. Det betydde mer skriving, mer animasjon, mer sporing, men det fungerte bedre. Nå sjonglerer du med et helt lag, hver med sin egen bagasje, sine egne ferdigheter og måter å gjøre livet ditt vanskeligere på.

Humoren forblir tørr og rar hele veien. Forestill deg et superheltteam som fungerer som ditt minst favorittkontor. Oppdragene spenner fra å stoppe ran til å hjelpe katter. Ingen respekterer Robertson, men han gir likevel alt. Det er noe trist og morsomt med det.

Dispatch har ikke en fast utgivelsesdato ennå. Den er satt til 2025 og vil lanseres på PC først, med planlagte konsollversjoner. Du kan prøve demoen nå på Steam. Det fullstendige spillet kommer når det er klart.

I mellomtiden anbefaler Herman at du ser på de gamle SportsCenter-reklamene på nytt. De er den rare, morsomme kjernen i det dette spillet prøver å kanalisere. En verden der det fantastiske møter det hverdagslige, og alle bare fortsetter å stemple inn uansett.