Gjennomgang av Hell Clock: Dyp byggeskikk og historisk Roguelike-action

Hell Clock blander en tragisk historisk fortelling med kompleks og givende byggekunst for å levere en roguelike-opplevelse som er ulik de fleste moderne kloner. De raske kampene og progresjonssystemene skaper endeløse muligheter for eksperimentering, og det handler like mye om strategisk planlegging som om action fra øyeblikk til øyeblikk. Selv om spillet har sine mangler, sørger fortellingen, tilpasningsmulighetene og RPG-rammeverket for et minneverdig eventyr som kan holde spillerne engasjert i timevis.

Roguelike-spill er overalt, og mange føles som bare en ny vri på etablerte maler. GameRants anmeldelse bemerker at mens titler som Teenage Mutant Ninja Turtles: Shattered Fate og Dynasty Warriors Abyss er morsomme, bryter de sjelden ny mark. Hell Clock skiller seg imidlertid ut med en historie som er forankret i den virkelige historien - Canudos-krigen, en voldelig konflikt mellom den første brasilianske republikken og den bahianske bosetningen Canudos. Tusenvis av ikke-stridende døde under massakren, og spillet kanaliserer dette tankevekkende bakteppet inn i fortellingen, noe som skaper en følelsesladet og levende opplevelse. Selv uten å kjenne til hele den historiske konteksten er historien engasjerende, men litt kunnskap kan gi spilleren en dypere forståelse.

Utvikleren Rogue Snail har tatt denne historiske tyngden og konstruert en fartsfylt kampsandkasse rundt den. I motsetning til mange roguelikes, der øyeblikk-til-øyeblikk-spillet dominerer, legger Hell Clock vekt på spillerens progresjon. Det er ofte morsommere å designe og optimalisere byggverk enn å faktisk utføre dem, men for fans av dype ARPG-systemer som Diablo 4, er dette en del av appellen. Karakterveksten strekker seg langt utover individuelle løp, noe som skaper en langsiktig følelse av investering.

Kronjuvelen i Hell Clock ligger i bygge- og progresjonssystemene. Selv om det har roguelike-elementer, lener spillet seg mot tradisjonelle ARPG-mekanikker. Spillerne tjener erfaring under hvert løp, låser opp evner og går opp i nivå, men den virkelige dybden finnes mellom løpene. Her kan spillerne kjøpe utstyr som gir permanente forsterkninger, gå opp i nivå i et ferdighetstre og utstyre seg med relikvier som gir forskjellige fordeler. Hver evne kan forbedres, og bare et begrenset antall kan være aktive samtidig, noe som tvinger frem strategiske valg. Denne tilnærmingen gjør karakterprogresjonen til et tilfredsstillende puslespill, som oppmuntrer til eksperimentering og kreativ optimalisering.

Spilleren tar rollen som Pajeú, hvis mentor er blitt drept og hvis sjel er fanget i underverdenen. For å redde ham må Pajeú gjentatte ganger ned i et demoninfisert helvete. I motsetning til Hades, som prioriterer oppgraderinger underveis, kan du i Hell Clock velge mellom tre evneoppgraderinger etter å ha beseiret et visst antall fiender. Dette gir midlertidige kraftøkninger, men den virkelige styrken kommer utenfor løpene - oppgradering av utstyr, evner og relikvier over tid.

Spillet er flink til å veilede spillerne gjennom systemene, slik at progresjonen føles naturlig. Friheten til å skape varierte byggverk oppmuntrer til kreativitet og eksperimentering. Et eksempel var et bygg med fokus på påkallelser: en enkelt påkallelsesevne kombinert med en relikvie som øker trolldomsskaden for hver aktive påkallelse, pluss en annen relikvie som genererer ytterligere påkallelser fra andre trolldommer. Denne kombinasjonen skapte en dypt tilfredsstillende syklus av oppdagelser og strategisk dybde. Spillere kan gjentatte ganger lage effektive og oppfinnsomme byggverk, noe som gjør at hvert løp føles unikt og personlig skreddersydd.

Hell Clock er helt klart designet for en bestemt type spillere. Kampene er morsomme, men spenningen kommer fra å se nøye utformede byggverk i aksjon. Spillere som ikke er interessert i å lage bygg kan finne kampene repeterende, ettersom oppgraderinger i løpet ofte er enkle statistikkøkninger eller mindre ferdighetsforbedringer. Disse er nyttige, men blekner i forhold til dybden i ferdighetstreet og relikviesystemene. For de som er opptatt av å skape optimale spillestiler, byr spillets sandkasse på nesten uendelige muligheter.

Hell Clock har imidlertid sine mangler. Gjenstandsøkonomien kan føles ødelagt: mange relikvier har et smalt formål eller er enkle å duplisere, noe som skaper rot og tvinger spillerne til å lete gjennom overflødige gjenstander. Den titulære Hell Clock, en tidsbegrensningsmekaniker for hvert løp, gir spenning, men kan føles kunstig. Selv om sjefer forlenger klokken og oppgraderinger kan forlenge den ytterligere, er det ofte mekanikken som styrer beslutningene mer enn spillerens valg eller eksperimentering. Det finnes en mulighet til å deaktivere helvetesklokken, men den gjør lite for å løse det underliggende problemet, noe som reiser spørsmål om nødvendigheten av den.

Til tross for disse feilene er det spillets narrative og spillmessige styrker som bærer det. Historien om Canudos er hjerteskjærende og galvaniserende, og motiverer spillerne til å ta hevn i en demonfylt underverden. Byggesystemet forsterker dette engasjementet, og skaper en loop der strategi, progresjon og eksperimentering forsterker hverandre. Den emosjonelle tyngden i den historiske inspirasjonen gir dybde, og gjør at hvert løp føles meningsfylt utover standard ARPG-kamp. Det er sjelden at et roguelike-spill leverer både intellektuell og emosjonell tilfredsstillelse, og Hell Clock lykkes på begge fronter.

Fra et mekanisk ståsted balanserer Hell Clock tilgjengelighet med dybde. Nybegynnere kan glede seg over de grunnleggende kampene og progresjonen, mens erfarne spillere kan dykke ned i intrikate byggverk og relikviesynergier. Variasjonen i evner, utstyr og relikvier sørger for at ingen løp er identiske, og den gradvise mestringen av systemene gir langsiktig motivasjon. Selv begrensningene, som Hell Clock eller sporadisk gjenstandsmangel, bidrar til følelsen av utfordring og belønning for de som er villige til å investere tid.

Konklusjonen er at Hell Clock skiller seg ut i et overfylt roguelike-felt. Det forener historisk fortelling med et intrikat ARPG-rammeverk, og skaper en opplevelse som er både engasjerende og minneverdig. Styrken ligger i byggingen, den langsiktige progresjonen og historiens emosjonelle resonans. Selv om det har sine svakheter - problemer med gjenstandshåndtering og en tidvis frustrerende tidsbegrensningsmekanikk - er spillets kjerne så overbevisende at disse problemene blir sekundære. Spillere som liker strategisk eksperimentering, fleksibel karakterprogresjon og en historie som er forankret i den virkelige verden, vil finne Hell Clock som en dypt givende reise.

Hell Clock er ikke bare nok et roguelike-spill. Det er en dristig, original tittel som presser spillerne til å tenke kreativt, planlegge strategisk og oppleve en historie som setter varige spor. Kombinasjonen av historisk dybde og ARPG-aktig frihet gjør det til et spill som blir med deg lenge etter at skjermen er slukket.