Nye Mafia er en "bitter skuffelse", sier PC Gamer-anmeldelse

Mafia: The Old Country lovet en mindre, historiefokusert tilnærming til den langvarige mafiaserien. I stedet for vidstrakte, men tomme åpne verdener, siktet det mot en skarp 13-timers fortelling som utspiller seg på Sicilia tidlig på 1900-tallet. På papiret hørtes det ut som om serien endelig spilte på sine sterke sider - ingen meningsløse samleobjekter, ingen unødvendige sideoppdrag, bare mafia-drama. Men ifølge en ny anmeldelse har den planen slått feil. Historien er for trygg, gameplayet er foreldet, og den tekniske ytelsen får selv avanserte PC-er til å hoste.

I Joshua Wolens' anmeldelse for PC Gamer lander kritikken raskt: å kutte ut den åpne verdenen fungerer bare hvis det som er igjen kan stå på egne ben. Her kan det ikke det. Tidligere Mafia-spill hadde kanskje halvtomme kart, men de hadde likevel en følelse av sted - de lange kjøreturene gjennom detaljerte byer, den tidsriktige musikken og den filmatiske stemningen som fikk verden til å føles levende. Uten dette oppslukende bakteppet må The Old Country basere seg helt og holdent på historien, og det er der det svikter.

Oppsettet er enkelt nok. Du spiller som Enzo Favara, en gruvearbeidersønn som ble solgt som barn for å betale farens gjeld. Et kvarter ut i spillet inntreffer katastrofen - et vulkanutbrudd får gruven til å kollapse, og setter i gang en kjede av hendelser som bringer Enzo i bane rundt Don Torrisi, en lokal sjef som er både sjarmerende og truende. Rundt ham står en rekke kjente arketyper: Isabella, datteren som er svak for Enzo, Cesare, den frekke nevøen som ser Enzo som en rival, og Luca, den stødige løytnanten med en ung familie hjemme.

Fra det øyeblikket disse karakterene blir introdusert, kan du se hvor de vil ta veien. Rivalisering vil koke over, kjærlighet vil komplisere lojaliteter, og svik vil ramme akkurat når du forventer det. Sterke skuespillere og solid dialog bidrar til å holde filmen severdig, men det er ingenting i plottet som bryter med det vanlige eller som byr på noen overraskelser. Det er en mafiahistorie du har hørt før - levert på en kompetent måte, men uten den spenningen eller overraskelsene som kunne ha gjort den uforglemmelig.

I vårt forrige innlegg med en annen spillinfluencer-anmeldelse som var mer overbærende med Mafia: The Old Country, var det mer tålmodighet for det langsommere tempoet og de kjente rytmene. Her er tonen langt mindre tilgivende. Wolens påpeker at spillet flørter med rikere temaer - arbeiderstreiker, anarkistbevegelser og mafiaens politiske innflytelse - men aldri følger opp. Disse trådene blir nevnt og så droppet, som om spillet er redd for å bevege seg for langt bort fra sitt enkle karakterdrama. Det tapte potensialet er skrikende.

Den tekniske siden er et annet ømt punkt. Vi har skrevet systemkravene til Mafia: The Old Country, og selv om vi oppfylte dem med en kraftig rigg som en RTX 4080, opplevde Wolens hakking, problemer og lastetider som føltes mer hjemme i et spill fra 15 år siden. Døden i kamp ble irriterende, ikke på grunn av sjekkpunktene, men fordi det tok så lang tid å vente på at spillet skulle laste inn på nytt at det brøt fremdriften.

Når det kommer til gameplay, er variasjonen papirtynn. Hvert oppdrag faller inn i en eller flere av fire kategorier: sniking, skyting, kjøring eller ridning, og knivkamp. Stealth er det enkleste og mest utholdelige - fiendene har et forferdelig syn og kan distraheres med minimal innsats. Kjøring og ridning er greit for å komme seg mellom oppdragene, med to obligatoriske løp (en hest, en bil) som føles som blinkskudd til fans som har vært med lenge. De er enkle nok til å vinne, sannsynligvis til og med rigget til din fordel, men de klarer likevel å vekke minner om Mafia 1s beryktede vanskelighetsgrad.

Kampene er imidlertid utdaterte. Skuddvekslinger føles som om de er hentet rett fra et mellombudsjett Xbox 360-skytespill. Fiendene er dumme, men også merkelig treffsikre, mens sikteassistenten kan få deg til å skyte ved siden av målet i stedet for på det, noe som fører til at du bommer selv på nært hold. Våpnene har stor spredning, og resultatet er en blanding av frustrasjon og kjedsomhet - enten meier du ned fiender uten utfordring, eller så blir du knust av uhyggelige hodeskudd.

Så har vi knivkampene, som kunne ha vært et unikt salgsargument, men som raskt blir til en løpende vits. De følger alle det samme mønsteret: parer, jab, parer, jab til halv helse, mellomsekvens der fienden kort får overtaket, og så parer, jabber, parerer, jabber for å avslutte. Det skjer elleve ganger, og hver kamp er umulig å skille fra den forrige. Det som skulle ha vært en og annen dramatisk vri, blir en repetitiv boks som skal krysses av før historien går videre.

Selv de øyeblikkene som prøver å skille seg ut, undergraves av denne repetisjonen. I ett oppdrag får du beskjed om å bryte en streik i et steinbrudd - et opplegg som er modent for en sosial kommentar. Men i stedet for å utforske mafiaens rolle i undertrykkelsen av arbeidere, avsluttes oppdraget raskt, og spillet kommer aldri tilbake til temaet. Det er emblematisk for The Old Countrys tilnærming: en gest mot noe dypere, for så å trekke seg tilbake til trygg, kjent grunn.

Wolens avslutter anmeldelsen med en bredere refleksjon over serien. De tidligere Mafia-spillene hadde ambisjoner, selv når de var mangelfulle. De var kanskje klumpete eller klønete, men de siktet høyt - de gjenskapte en tidsepoke, fortalte en omfattende historie, tok sjanser med struktur og tone. The Old Country fjerner ambisjonene, fokuserer på det grunnleggende, men klarer ikke å forbedre det. Resultatet er verken den stemningsfulle, utstrakte atmosfæren fra tidligere titler eller et skarpt, fokusert narrativt mesterverk. Det er bare... mindre. Og ikke på en god måte.

Uansett, du kan lese nye Mafia-anmeldelser på Steam selv for å bestemme om du vil kjøpe det eller ikke.

Den eneste ukvalifiserte rosen går til spillets skildring av selve Sicilia. Landskapene er nydelige, byene føles levende, og den visuelle designen er autentisk og detaljert. Men som Wolens bemerker, er det begrenset hvor mye vakker natur kan gjøre når resten av opplevelsen føles hul. For fans som har vært med lenge, er dette en bitter skuffelse - et bevis på at det ikke hjelper å trimme fettet hvis man også kutter bort hjertet.