Nintendos rullestolbasketballspill har "mangel på substans", men kontroller som ingenting annet vi har spilt, sier IGN-anmeldelse

Nintendos Drag x Drive er et spill som kombinerer en helt unik bevegelses- og musebasert kontroll med det raske tempoet i rullestolbasketball, og resultatet er en ny spillopplevelse som er like krevende som den er givende. Det føles som ingen annen Nintendo-sportstittel før det, med tre-mot-tre-kamper som kan være dype, konkurransedyktige og morsomme når du først har lært deg triksene. Men utenom disse kampene er det tynt med funksjoner, tilpasning og personlighet, noe som gjør det vanskelig å fortsette å komme tilbake når nyheten blekner.

I Logan Plants anmeldelse for IGN beskrives Drag x Drive som et spill som tar sjanser med kontrollskjemaet, ved å bruke Joy-Con 2 i "musemodus" for å gjenskape de virkelige bevegelsene ved å skyve en rullestol, skyte en basketball og kommunisere med lagkameratene. Hver Joy-Con kontrollerer én arm, og du skyver kontrolleren fysisk over en flate for å bevege hjulene, vifter med håndleddet for å skyte eller vinker for å be om en pasning. Det er et ambisiøst system som er mer komplisert enn Wii Sports, med avanserte teknikker som skal læres og et mye høyere ferdighetstak, men det betyr også at spillet krever mer tålmodighet - og fysisk anstrengelse - enn de fleste spillere kanskje forventer.

Til å begynne med føles kontrollene merkelige, til og med klumpete, fordi spillet ber deg om å gjøre ting ingen sportssimulatorer har gjort før. I motsetning til bevegelsesspill der figuren beveger seg automatisk, kontrollerer du her hvert eneste dytt, hver eneste brems og hver eneste sving. Det gjør at læringskurven blir brattere, spesielt når du taper poeng til motstanderne mens du fortsatt holder på å finne ut av det grunnleggende. Og det finnes ingen knappebasert reserve - bevegelseskontroll er den eneste måten å spille på. Men når du først mestrer kontrollene, åpner de opp for et helt lag med spilldybde.

Den eneste arenaen kombinerer en tradisjonell basketballbane med skatepark-funksjoner, slik at spillerne kan utføre prangende stunts for å tjene bonuspoeng. Et kaninhopp under et skudd gir 0,1 poeng, mens en 540-graders dunk gir 0,4 poeng, noe som oppmuntrer til spill med høy risiko og høy belønning. Forsvaret kan være like intenst, med mekanikk for frontkollisjoner for å ta ballen, fysiske blokkeringer og aggressiv posisjonering for å stanse angrep.

Spillets respons er imponerende, men det er en hake - det avhenger av underlaget du spiller på. Å spille med Joy-Con 2 på fanget fungerer ujevnt, og faktorer som buksestoff og rynker påvirker sporingen. Sportsshorts ser ut til å fungere best, men mange spillere vil finne et skrivebord eller bordoppsett mer pålitelig. Selv da kan det føles nervepirrende å smelle dyre kontrollere på harde overflater.

Det er mulig å spille offline med roboter, men kjernen i Drag x Drive er online-konkurransen. Tre-mot-tre-kamper med ekte spillere er mer dynamiske, og den innebygde GameChat-funksjonen gjør at koordinering føles som en viktig del av spillet. Opptil 12 spillere kan samles i en felles "Park"-hub, et grått betongområde som er vertskap for minispill og utfordringer mellom kampene. Dessverre mangler parken visuell stil, energi og meningsfulle aktiviteter som kan holde spillerne engasjert over lengre tid.

Det finnes hinderløp på tid, hoppetauutfordringer og skytekonkurranser, men de fleste er raskt unnagjort. En resultattavle viser toppresultatene i sanntid, og rekordholderne får gullringer å skryte av, noe som gir et fint konkurranseinnslag. Likevel føles ekstrainnholdet minimalt - minispillene kan hoppes over, og det er ikke noe dypere progresjonssystem som driver spillet på lang sikt.

Det du kan låse opp er begrenset til hjelmer til karakteren din, med bare små variasjoner i design, som kaninører eller pigger. Det er ingen karakterutjevning, ingen alternative baner, og ingen originale maskoter eller temaantrekk som gjør at verden skiller seg ut. Sammenlignet med andre flerspillersuksesser fra Nintendo, som Mario Kart eller Splatoon, føles Drag x Drive helt enkelt.

Mangelen på variasjon og personlighet er den største svakheten. Spillets kjerne er solid, med et reelt potensial for en dedikert konkurransescene, men det er ikke noe vesentlig å jobbe mot etter den første spenningen ved å mestre kontrollene. Denne minimale presentasjonen står i sterk kontrast til Nintendos vanlige oppmerksomhet på sjarm og detaljer.

Det er også ironisk at spillet ikke er tilgjengelig - et spill inspirert av rullestolbasketball tvinger spillerne til å bruke fysisk krevende bevegelseskontroller, uten justerbare innstillinger for å gjøre opplevelsen lettere. Dette begrenser spillets målgruppe og gjør det langt fra til et inkluderende design.

Til slutt er Drag x Drive en merkelig blanding av genialt og goldt. Spillet på banen er ulikt alt annet, og belønner dyktighet, kreativitet og raske reflekser i hver eneste kamp. Stuntsystemet gjør det spennende å score poeng, og forsvarsmekanikken fanger opp den virkelige energien i sporten. Men med bare én bane, lite tilpasningsmuligheter, minimalt med aktiviteter utenfor banen og ikke noe overbevisende progresjonssystem, sliter spillet med å holde på oppmerksomheten i lengden. For spillere som er villige til å forplikte seg til å lære seg de uvanlige kontrollene, er det mye å sette pris på i spillet - men for alle andre er det lett å se for seg at dette blir et kortvarig eksperiment i Nintendos sportsutvalg.

Hvis Nintendo hadde parret Drag x Drives oppfinnsomme gameplay med en rikere verden, mer variasjon og tilgjengelige kontrollalternativer, kunne det ha blitt en hit. Slik det er nå, er det en fascinerende nisjetittel - en som er verdt å prøve for sin originalitet, men som neppe vil få en permanent plass i de fleste spilleres rotasjoner.