Tilbedelse: Pikmin møter blodritualer i Roguelike-form

Worship kommer ut 16. juli. Du spiller som en kultleder som er viet til en tilintetgjørelsesgud, rekrutterer tilhengere, utgyter blod og knuser fiender i et forskrudd, Pikmin-aktig roguelike som handler om ritualer, ofring og uhellig makt. Det ser bra ut, spiller smart og vil at du skal føle deg litt skyldig i alt.

Worship-demoen kaster deg rett inn i kappen til en nyutdannet kultleder, som sverger troskap til An-Ansgaidh, en eldgammel gud som ser det å gjøre slutt på eksistensen som den ultimate barmhjertighetshandlingen. Det er ingen langsom oppbygging eller forsiktig ombordstigning - bare en rask opplæring, en frekk snakkende grimoire, og så blør du på bakken for å tegne magiske symboler og omvende de gudløse.

Du starter ikke med noen tilhengere. Det er et problem for en kultleder, men det er raskt løst. Konverteringsmetoden? Skjær deg i hånden, blø på bakken, og form hellige former som trekker de gudløse i nærheten inn i den voksende flokken din. Hvert symbol - sirkel, firkant, trekant - representerer en annen trolldom eller kommando. Systemet ser enkelt ut, men det blir til et lagdelt rituelt språk som du vil bruke hele tiden, selv under press.

Det koster deg helse å utføre magi med ditt eget blod, så i begynnelsen er du skjør. Verden er farlig. Ikke alle fiender kan konverteres. Noen, som rapiersvingende fanatikere og galleutspyende grusomheter, er ute etter blod. Men når du først har opparbeidet deg nok tilhengere, handler spillet om posisjonering, timing og målretting. Du markerer en fiende, og kulten din stormer inn som en bølge.

Kampene er svermbaserte og føles som et omvendt tårnforsvar. Antallet døde øker raskt, men de er ikke tankeløse. Kultister kan falle bevisstløse og reise seg igjen. De kan plukkes opp og brukes som verktøy - kastes mot klokker, sløyes for ritualer eller ofres for å få en kraftigere trolldomseffekt. Men å drepe dem har en pris: Færre kropper betyr en svakere hær, og det føles aldri godt å brenne gjennom sine egne.

"Jeg liker ikke å drepe kultistene. Delvis fordi det gir meg én kultist mindre, noe som gjør den uhellige hæren min litt svakere. Men delvis fordi det ikke føles riktig. Jeg tok dem med inn i dette."

Blod er en sentral ressurs, og spillet går ikke av veien for å vise hvor det kommer fra. Du kan hente blod fra falne kultister, mislykkede ritualer, planter, steiner og fontener. Selv når magien din svikter, går væsken aldri til spille. Det er en syklus av død, innhøsting og påkallelse, og det hele er malt i skarpe svart-hvitt-bilder som fremhever hvor dystert oppdraget ditt er.

Etter hvert som du fullfører kamper og hyllestritualer, får du tilgang til kister som inneholder relikvier, katalysatorer og fontener. Katalysatorene låser opp nye evner og passive fordeler - som å kunne kaste kultister lenger eller kaste blodbaserte formularer mer effektivt. Jo sterkere kulten din er, desto sterkere blir du. Men uten tilhengerne dine er du svak. Magi tar tid. Det gjør ikke kamp.

Det er også lagt inn verdensbygging i spillet. Du kan snuble over en spøkelsesby som er frosset ned midt i et ritual fordi musikerne spilte feil sang på instrumenter laget av bein. Din jobb er å finne spillerne og fullføre ritualet. Musikken som følger er hjemsøkende og minneverdig. Worships atmosfære er avhengig av lyddesign og sterke kontraster. Godt og ondt er representert i ekstremt svart og hvitt, både bokstavelig og symbolsk. Det fungerer.

Til slutt tar demoen deg med til portene til The Last Church, et mystisk sted som grimoire har gitt skylden for alt så langt. Der møter du Ulmira og Eleanor - den ene en kvinne i hvitt, den andre et monster med en dukke. Guden din befaler deg å drepe dem.

Du kan ikke skade Eleanor direkte. Hun bedøver og brenner kultistene dine når de kommer nær. Dukken hennes jager deg rundt på kartet. Ulmira er imidlertid sårbar. Når du angriper henne, hopper Eleanor inn for å beskytte henne. Det er åpningen din. Ta Ulmira for å lokke Eleanor i skade. Dusinvis av tilhengere dør. Til slutt faller Eleanor. Ulmira holder kroppen hennes og hulker. Og der slutter demoen.

"Å vinne skal ikke føles godt. Og jeg er glad for at Worship forstår det."

Worships største styrke er kanskje hvor tydelig den forstår sin egen tematikk. Kunsten og musikken trekker deg inn. Ritualene og kampene er tilfredsstillende. Men den virkelige kroken er hvordan spillet rammer inn rollen din som kultleder. Du er mektig, men aldri heroisk. Din sak er hengivenhet til utslettelse. Jo mer du vinner, jo mer urovekkende blir det. Og det er det som er poenget.

Worship lanseres 16. juli for PC. Hvis du vil ha noe som spiller som Pikmin, tenker som et roguelike og blør som en skrekkfilm, kan dette være verdt å se.