Goodnight Universe-anmeldelse - babyens POV-indiespill

Goodnight Universe Review kommer fra skaperne av Before Your Eyes med en velkjent interesse for hukommelse, persepsjon og skjøre menneskelige bånd. Spillet stiller sine spørsmål i det stille og lar spilleren sitte med dem. Hele historien er fortalt gjennom øynene til Isaac, en nyfødt som ikke kan snakke, gå eller kontrollere omgivelsene sine på noen vanlig måte, men som likevel forstår språk, følelser og konsekvenser med urovekkende klarhet.

Åpningen etablerer tonen uten spektakel. En bestefar ser ned på barnet og lover gjenforening, for så å forsvinne ut av historien gjennom en plutselig død. Tapet skjer raskt og uten seremoni. Fra det øyeblikket dreier spillet seg om en liten familie som kjemper for å holde sammen. En mor bærer på et uforløst sinne mot sin egen far. En far jobber til utmattelse for å forsørge et hushold som allerede er tynnslitt. En tenåringssøster står overfor muligheten til å flytte hjemmefra etter å ha fått et stipend til MIT, og er usikker på om intelligensen hennes bør tjene et selskap hun ikke stoler på. Isaac lytter til alt dette, maktesløs til å reagere, men fullt klar over det.

Goodnight Universe bruker denne ubalansen til sin fordel. Spillerens manglende evne til å snakke blir et narrativt virkemiddel snarere enn en begrensning. Samtalene rundt Isaac utfolder seg som betroelser snarere enn utvekslinger. Moren hans snakker til ham som om han var en terapeut, og deler sannheter hun unngår med alle andre. Spillet behandler disse øyeblikkene med tilbakeholdenhet, og lar stillhet og varighet gjøre jobben i stedet for dialogtunge utlegninger.

Isaacs indre perspektiv er forankret i skuespill og lyd. Lewis Pullman gir stemme til karakteren med dempet nysgjerrighet i stedet for åpenbare følelser. Lydsporet støtter emosjonelle skift uten å signalisere dem for aggressivt, og gir scenene rom til å puste. Musikken tones ofte inn etter at øyeblikkene allerede har landet, og forsterker refleksjonen i stedet for å lede den.

Mekanisk bygger Goodnight Universe videre på øyesporingskonseptet som ble introdusert i Before Your Eyes. Spillerne kan bruke et webkamera, slik at det å blunke påvirker spillet direkte. Blunk utløser psykiske handlinger, flytter objekter eller avslutter scener ved å trekke Isaac tilbake til bevisstheten. Mekanikken gir oppmerksomhet og unnvikelse fysisk vekt. Hvis du velger å ikke blunke, kan øyeblikkene bli hengende igjen, mens det å blunke kan føles som å trekke seg tilbake. For spillere uten webkamera kan disse handlingene replikeres med kontrolleren ved hjelp av retningsbevegelser og markørbaserte valg. Fortellingen forblir intakt uansett kontrollmetode.

Etter hvert som historien skrider frem, utvikler Isaac overnaturlige evner som utvider både spillopplevelsen og tematikken. Han kan løfte gjenstander, påvirke maskiner og lese tanker. I begynnelsen brukes evnene til intime og hjemlige ting, som å hjelpe til med å rydde et rom eller stille og rolig assistere søsteren sin mens hun spiller gitar. Senere i spillet blir disse kreftene brukt til mer avanserte oppgaver, som å unngå overvåkning og rømme fra et fangenskap, mens Isaac forblir fysisk ubevegelig i en barneseng. Kontrasten mellom hjelpeløshet og makt blir aldri til trøst. Den skaper spenning snarere enn empowerment.

Tempoet gjenspeiler dette designet. Seksjonene beveger seg sakte når den emosjonelle tyngden er viktig, og strammer seg til i øyeblikk som krever rask handling. Kontrollen kan føles upresis i sekvenser som krever at man flytter flere objekter under tidspress, men disse øyeblikkene er begrenset. Det meste av opplevelsen prioriterer observasjon fremfor utfordring, og oppmuntrer spillerne til å legge merke til små gester, replikker som overhøres, og uuttalt harme.

Historiens dreining mot en ekstern konflikt føles uunngåelig. Et selskap avdekker detaljer fra bestefarens fortid og innser at Isaac er noe som må studeres i stedet for å beskyttes. Skiftet introduserer velkjente sjangerelementer, men spillet vegrer seg for å bli et skuespill. Selv om innsatsen eskalerer, forblir fokuset på hvordan hver beslutning påvirker familiens evne til å holde sammen eller falle fra hverandre.

Goodnight Universe legger til rette for at man kan spille det om igjen, uten at det blir mindre virkningsfullt. Valg fører til ulike utfall, og strukturen oppmuntrer til å gå tilbake til scenene med nye intensjoner. Opplevelsen er kort nok til at du kan fullføre den i én omgang, noe som passer godt til den emosjonelle buen. Å spille om igjen føles ikke som å fylle på med innhold, men som å undersøke et minne fra en annen vinkel.

I bunn og grunn handler spillet om arv, ikke bare av makt, men også av anger, frykt og forventning. Isak kan ikke velge hvilken familie han blir født inn i, bare hvordan han reagerer når han får sjansen. Fortellingen unngår å trekke bastante konklusjoner. Den aksepterer at omsorg ikke visker ut skader, og at kjærlighet ofte kommer sammen med nederlag.

Spillet leverer et fokusert narrativt eventyr som bruker mekanikken til å forsterke tematikken i stedet for å distrahere fra den. Nice Dream har skapt et spill som ser på familien som noe skjørt, utsatt og verdt å beskytte, selv når beskyttelsen har en pris.

Goodnight Universe er tilgjengelig på PC (Steam).