Anno 117: Pax Romana-anmeldelse - En antikk bybygger med klare ambisjoner

Anno 117: Pax Romana Review går inn i samtalen med fordelen av en sterk ramme og en omhyggelig sans for håndverk. Det er et bybyggerspill som er formet av rytmen i romersk administrasjon, kysthandel og den gradvise oppbyggingen av sosiale hierarkier. Det kommer også på et tidspunkt da forventningene til historiske strategispill har endret seg, og spillerne krever både klarhet og dybde fra systemer som tidligere bare var basert på sjarm. Ubisofts versjon av Romas storhetstid oppfyller disse kravene med selvtillit, og tiltrekker seg oppmerksomhet gjennom skala, presisjon og en visuell identitet som er stille og uttrykksfull.

Bildet kommer i skarpere fokus når man ser det gjennom arbeidet til Leana Hafer (IGN), hvis anmeldelse av spillet danner ryggraden i denne rapporten. Hennes gjennomgang gir en jordnær forståelse av spillets suksesser og begrensninger, og sporer hvordan Anno 117 bygger videre på seriens sterke sider samtidig som han glatter ut - men ikke visker ut - noen av de velkjente ujevnhetene.

De første timene følger et innøvd mønster: beskjedne tomter, en løselig spredning av frigjorte menneskers hjem, og tidlige produksjonskjeder som leverer hverdagsmaterialer. Beslutningen om å begynne med liberti gir bebyggelsen en spesifikk sosial struktur, selv om den omgår slaveriet som historisk institusjon ved å rette oppmerksomheten mot den tilstøtende klassen. Etter hvert som innbyggerne avanserer på den økonomiske rangstigen, utvides etterspørselen deres til et nettverk av delikatesser, luksus og prestisjevarer som strekker seg over hele Middelhavet.

Geografien i byens vekst er med på å forme spillets stedsfølelse. Bygninger med høy status - teatre, helligdommer, den typen bygninger som fortsatt kan ses på arkeologiske funnsteder - trekker til seg boliger i nærheten, mens mer utilitaristiske arbeidsplasser presser lavinntektsdistrikter mot utkanten. Kontrasten danner byens naturlige topografi, og den blir tydelig etter hvert som befolkningen vokser. Veiene forlenger bygningens innflytelse på en direkte og lesbar måte, slik at infrastrukturen føles konsekvent snarere enn prosessuell.

Effekten er sterkest når kameraet synker ned på gateplan. Små vignetter utfolder seg over hele kartet: innbyggere som bærer varer langs skyggefulle gater, bønder som dyrker lavendelåkrene, skip som glir inn i havnen med tønner pent stablet på dekk. Miljøarbeidet er gjennomgående skarpt, selv når karaktermodellene kommer til kort i mellomsekvensene. Leppesynkroniseringsproblemer trekker noen scener tilbake mot en tidligere generasjon animasjon, og skaper et misforhold mellom verdens polering og historiefortellernes uttrykk.

Et avgjørende skifte skjer når kartet utvides utover Latium. Albion, som er kjøligere og røffere, byr på nye materialer og kulturelle valg som kompliserer den velkjente romerske grunnlinjen. Valget mellom å opprettholde keltiske tradisjoner eller å romanisere dine nye landområder fullt ut er mer enn et visuelt valg. Hver vei påvirker produksjonskjeder, sosial stabilitet og langsiktig effektivitet. Ved å blande ulike tilnærminger oppstår det meningsfulle kombinasjoner i stedet for kompromisser, noe som gir rom for eksperimentering i en ellers strukturert progresjon.

Spillets virkelige tyngde hviler på handelssystemet. Anno har alltid brukt logistikk som en kilde til dramatikk, og i Pax Romana er det selve ryggraden i spillets design. Produksjonskjedene strekker seg over øyer, regioner og hele bredden på kampanjekartet. Skipene må tilordnes manuelt til hver rute, noe som gjør bevegelsene deres lesbare i stedet for abstrakte. Når en viktig vare blir forsinket, får det synlige konsekvenser for hele økonomien.

Hafers eksempel med ruting av ost fra en fjern øy gjenspeiler hvordan systemet oppmuntrer små, spesialiserte utposter til å forsyne større, mer intrikate knutepunkter. Ved å opprette et sekundært lager eller et fiskeribasert stoppested kan man forkorte forsyningslinjene og stabilisere etterspørselen, noe som forsterker følelsen av at verden reagerer på strukturelle valg snarere enn på skriptbaserte utløsere. Grensesnittet gjør dette håndterbart, selv når nettverket vokser seg tett.

Sjøkamper nyter godt av den samme klarheten. Kampene er tunge uten å være trege, og skipene oppfører seg i henhold til fremdriftsmidlene sine. Åredrevne fartøyer svinger mer aggressivt, mens seildrevne skip har et momentum som må tas hensyn til under trange manøvrer. Piratvirksomheten eskalerer over tid, noe som tvinger frem en betydelig investering i eskorteflåter. Dette er et av områdene der spillets historiske innramming henger naturlig sammen med spillmekanikken.

Bakkekampene er funksjonelle snarere enn ekspressive. Enhetslisten er begrenset, men kampene unngår den hule følelsen som noen ganger følger med strategiske sidemoduser. Spillere som foretrekker å løse konflikter til sjøs, kan gjøre det, men trefninger på land er i det minste et brukbart alternativ når rå makt er uunngåelig.

Diplomatiet er fortsatt smalt, selv om det får en viss tekstur fra keiserens tilstedeværelse. Forholdet er asymmetrisk: Du kan ikke forhandle med keiseren i tradisjonell forstand, men hans skiftende krav og forventninger bestemmer en bred bue av gunst eller disfavør. En svært positiv eller negativ posisjon kan føre til mektige utfall, enten gjennom æren av å bli utnevnt til konsul eller gjennom en mer opprørsk vei som gjenspeiler den historiske overmakten til skikkelser som Cæsar. Det er ikke et komplekst diplomatisk nett, men det gir kampanjen en tydelig politisk strømning.

Selve historiekampanjen varer i under ti timer, og fungerer som en utvidet introduksjon. Den definerer tonen og innsatsen uten å overskygge sandkassen, som fortsatt er hovedattraksjonen. Karakterer som den kanaaneiske rådgiveren Ben-Baalion setter farge på spillet, og det dobbelte hovedpersonoppsettet - Marcus som det konvensjonelle valget og Marcia som det komisk-kaotiske motstykket - gir fortellingen en viss spennvidde. Likevel er kampanjen designet for å bli etterlatt. Det er i Endless-modus at designet blomstrer, med et bredt spekter av vanskelighetsgrader, rivaliserende guvernører og åpne konstruksjonsmål.

De rivaliserende guvernørene bidrar til uforutsigbarhet, selv om byene deres noen ganger oppfører seg på måter som bryter med spillerens logikk. Metodene deres er inkonsekvente, men tilstedeværelsen av uforutsigbare naboer gir kartet et sporadisk støt av konkurranse. Når de fungerer som handelspartnere, bidrar de til å fylle ut de diplomatiske hullene.

Spillets svakeste ledd er et gammelt et: seriens tilbøyelighet til kaskadefeil i økonomien mot slutten av spillet. Store byer er skjøre og utsatt for plutselig kollaps hvis produksjonen synker eller fordelingen av arbeidsstyrken endres. Hafer forteller om et tilfelle der en bys skytsgud ble byttet ut med en annen, noe som førte til at bonuser fra landbruket forsvant og befolkningen sank irreversibelt. Det understreker hvor følsomt systemet kan være, og hvor lett et enkelt feiltrinn kan tvinge frem en omstart. På den annen side kan handel ofte dempe virkningen hvis kontantreservene er sterke nok til å kjøpe manglende varer.

Til tross for disse frustrasjonene er Pax Romana overbevisende i lange perioder. Systemene griper inn i hverandre med nok spenning til å holde interessen oppe, og den visuelle presentasjonen innbyr til utstrakt observasjon. Det balanserer det pedagogiske omrisset av en historisk byggmester med den kreative friheten spillere forventer av sjangeren. Kampanjen fungerer kanskje mest som en prolog, men den endeløse modusen absorberer forskjellen med sin lange levetid og fleksible struktur.

Samlet sett er Anno 117 et bybyggerspill med en tydelig identitet. Det oppfinner ikke formen på nytt, men det foredler den med selvtillit. Det er nøye med detaljene, den velorganiserte handelssimuleringen og det robuste flåtelaget som gjør at det skiller seg ut i et overfylt felt. Spillet anstrenger seg aldri for å overdrive sin betydning; det vinner terreng gjennom stødig håndverk og bevisst tempo.

Anno 117: Pax Romana er tilgjengelig på PC (Steam).