Baby Steps Review: Fysikk-satire får 85 poeng med slapstick-utfordring i åpen verden

Baby Steps er et indieeksperiment til 18 dollar som gjør den enkle handlingen å gå til en utmattende, morsom prøvelse. Spillet, som er utviklet av Gabe Cuzzillo, Maxi Boch og Bennett Foddy og utgitt av Devolver Digital, sender spillerne ut i villmarken i rollen som Nate, en 35 år gammel slacker som snubler fra sofaen og inn i en surrealistisk fjellklatring. I stedet for power-ups eller polert parkour, er bevegelsen kartlagt til vanskelige fysikkinnganger der selv det å løfte en fot føles som et sjansespill.

I PC Gamers anmeldelse ga Jody Macgregor spillet 85/100 poeng, og fremhever hvordan Baby Steps lykkes med å forvandle slapstick-fysikk til både komedie og kritikk av den moderne open world-formelen. Analysen hans fanger spillets blanding av absurd fiasko, frustrerende repetisjon og tidvis briljant satire.

Oppsettet er villedende enkelt. Nate, strandet i villmarken uten sko og uten balansesans, tar sikte på et fjell langt borte. Hvert skritt, hvert snubletrinn og hver faceplant blir en del av reisen. Det anbefales på det sterkeste å bruke en kontroller, med triggere og pinner knyttet til fotbevegelser. Denne detaljerte kontrollen gir presisjon, men lite eleganse, og Nate vralter rundt som en elg på isen. Hvert fall kan ødelegge minutter med fremgang, og hver klatring krever tålmodighet på grensen til masochisme.

Det som gjør Baby Steps bemerkelsesverdig, er hvordan det gjør narr av konvensjonene til både overlevelsesutfordringer og eventyr i åpne verdener. Spillet er fullt av improviserte mellomsekvenser der Nate avviser alle tilbud om hjelp, fra kart til tursko. Han legemliggjør arketypen av en sta gamer som nekter å ta snarveier, en satire over vanskelighetsdiskursen og "hardcore" selvpålagte utfordringer. Det er en smart vri som holder fortellingen skarp, selv når fysikkgagsene begynner å bli tynnslitte etter de første timene.

Selve verdenen er et lappeteppe av slapstick-hindringer: gjørmeskred, usikre stiger, klippevegger og bisarre soner som Box Hell, en labyrint av papp. Det er en konstant fare for å miste gjenstander, og hatter og verktøy kan lett bli forlagt i fall. Selv enkle mål, som å returnere gjenstander til branntårn eller klatre etter samleobjekter, blir til farser når Nates klossete kropp saboterer hvert eneste forsøk. Spillerne vil ofte bruke mer tid på å jakte på mistet utstyr enn på å komme seg mot toppen.

Men til tross for all frustrasjonen er Baby Steps gjennomgående morsomt. De klossete animasjonene, den improviserte dialogen og Nates selvutslettende personlighet skaper en rytme der det å mislykkes er en del av underholdningen. Macgregor bemerket at mens de første syv timene bød på endeløse latterkuler, ble de neste timene mer og mer slitsomme repetisjoner. Men den skarpe dialogen og de gode øyeblikkene i historien ga likevel nok motivasjon til å fortsette.

Valgfrie utfordringer gir variasjon, men den virkelige kjernen er selve klatringen. Hvert biom introduserer nye farer, fra sandbakker til maurtunneler, som tvinger frem eksperimentering. Noen veier virker umulige helt til utholdenhet eller et lite oversett triks avslører veien. Spillet leker med spillerens psykologi, og straffer utålmodighet mens det belønner langsom tilpasning. Baby Steps er imidlertid ikke redd for å være direkte urettferdig, og mange spillere vil nok oppleve enkelte øyeblikk som bevisst absurde eller irriterende.

Det som skiller Baby Steps fra andre "masocore"-eksperimenter, er den satiriske kanten. I stedet for å glorifisere triumf over motgang, belønner spillet utholdenhet med komiske mellomsekvenser og karakterinteraksjoner. Resultatet handler mindre om mestring og mer om å holde ut vitsen til punchlinen lander. Etter nesten 15 timer med klønete klatring har opplevelsen endret hvordan spillere setter pris på grunnleggende bevegelser i andre spill. Som Macgregor påpekte, fremhever kontrasten og forsterker Baby Steps' designformål ved å bytte til en flytende actiontittel som Borderlands 4 umiddelbart etter.

Sjekk Baby Steps på Steam.

Baby Steps fortjener sin 85-poengscore som en sisyfosaktig, men givende parodi. Det får det å gå til å føles som en prestasjon, gjør fall til slapstick og spidder den åpne verdens overflod gjennom bevisst tafatthet. For spillere som er villige til å utholde frustrasjonene, byr det på en unik blanding av komikk og utfordring som henger igjen lenge etter Nates siste snubling.