Caput Mortum-anmeldelse - En merkelig og stemningsfull nedstigning i middelalderskrekk

Caput Mortum, utviklet av WildArts Games og utgitt av Black Lantern Collective, er et nytt førstepersons skrekkspill som skiller seg ut mindre gjennom avansert grafikk eller intuitive systemer og mer gjennom bevisst klossethet. Spillet ble lansert 27. august 2025, til en beskjeden pris, og omfavner middelalderske temaer, eksentrisk design og ukonvensjonelle kontroller for å skape en klaustrofobisk, minneverdig opplevelse.

I sin anmeldelse i PC Gamer beskrev Ted Litchfield Caput Mortum som et spill som opphøyer seg selv nettopp på grunn av sin bevisste friksjon. Han la vekt på hvordan spillets klossete kontrollsystem, delvis inspirert av FromSoftwares dungeon crawler King's Field fra før Dark Souls, blir en del av skrekken. I stedet for å stole på moderne flyt, ser spillerne til venstre og høyre med avtrekkerne, vipper vertikalt med støtfangerne og kontrollerer hånden separat ved hjelp av høyre analoge pinne. Litchfield hevdet at denne bevisste tafattheten får spilleren til å føle seg sårbar på en måte som polerte systemer ikke kan, og leverer spenning, slapstick-frustrasjon og skrekk i like stor grad.

Caput Mortum finner sted i et vidstrakt alkymistisk tårn som skjuler labyrintiske underjordiske fangehull. Settingen er gjennomsyret av middelaldermystikk og renessanseinnflytelse, og lener seg mer mot atmosfæren i Umberto Ecos The Name of the Rose enn fantasy-eskapismen i Dungeons & Dragons. Etter hvert som spillerne stiger nedover nivå for nivå, setter de sammen alkymistenes eksperimenter gjennom spredte dagboknotater og miljøfortellinger. Blant spillets mest slående detaljer er malerier av store mestere som er satt opp mot grove imitasjoner, noe som viser at homunculi har lært seg å etterligne kunst. Den foruroligende antydningen om at disse skapningene lengter etter menneskeheten, gir deres groteske design en ekstra tragisk dimensjon.

Atmosfæren spiller en sentral rolle i Caput Mortums virkning. Spillet benytter seg av miljødesign, lydmanipulasjon og sine egne kontrollknep for å forsterke følelsen av desorientering og frykt. Klaustrofobiske korridorer, dunkelt opplyste kamre og uhyggelige alkymistiske innretninger skaper en følelse av uro som varer ved gjennom hele opplevelsen. Monstrene i seg selv er mer uhyggelige enn rent skremmende, og de to meter høye homunculiene - misdannede, leirelignende vesener med utstående øyne og sprikende glis - fremstår som spillets uoffisielle maskoter. Uskarphet på skjermen og gjennomtrengende lydsignaler når fiender nærmer seg, forsterker deres truende karakter, samtidig som de forblir minneverdige lenge etter et møte.

Kampene i Caput Mortum føles med vilje klumpete, og bygger på stopp-og-start-rytmen som er kjent for spillere av eldre dungeon crawlers eller tidlige Elder Scrolls-titler. Møtene innebærer at man må stokke seg frem og tilbake i nærkamper, men systemets klossethet forsterker spillets tema om sårbarhet. Ikke alle fiender kan beseires; større, unike fiender krever i stedet puslespill-lignende løsninger ved hjelp av håndmanipulasjonsmekanikken. Et av de mest fremtredende øyeblikkene er en homunculus i et skolebygg som krever en hermingslek der spilleren tvinges til å kopiere håndbevegelsene hans, ellers risikerer han en voldelig død. Disse møtene balanserer skrekk og gru med uventet humor, og viser hvordan spillet bruker systemene sine til å skape nye fortellinger.

Gåter spiller en gjennomgående rolle gjennom hele nedstigningen, ofte knyttet til alkymistiske symboler eller renessansetidens kosmologi. Selv om de ikke er altfor komplekse, belønner de nøye observasjon og deduksjon. Det er viktig å merke seg at Caput Mortum unngår tungvinte hint, og i stedet lar spillerne koble sammen ledetråder i omgivelsene på egen hånd. Fraværet av en veiledende følgesvenn eller åpenbare ledetråder sikrer at fokuset forblir på spillerens tolkning, noe som forsterker innlevelsen i den kryptiske verdenen.

Til tross for sine ambisjoner blir Caput Mortum ikke for lenge. Spillets relativt korte spilletid avsluttes før systemene og monstrene mister sin virkning. Litchfield bemerket at spillet ga ham lyst på mer, men roste tempoet og beslutningen om ikke å forlenge spillet på kunstig vis. Til en pris på $ 11.99 føles lengden passende, og finner en balanse mellom substans og tilbakeholdenhet.

Caput Mortums identitet ligger i at det nekter å tilpasse seg moderne tilgjengelighet og sjangerforventninger. Den skjeve kontrollen, middelalderens alkymi og de groteske, men tragiske monstrene skaper en særegen blanding av skrekk og atmosfære som sjelden er prøvd på dagens marked. Det kan frustrere de som søker en smidig, intuitiv mekanikk, men for spillere som er villige til å omfavne eksentrisitetene, byr det på en uforglemmelig nedstigning i middelalderens mareritt.

Caput Mortum på Steam er her.