
Dead Take-gjennomgang - ingen nye opptak nødvendig
Dead Take er en fem timer lang nedstigning i et forskrudd Hollywood-herskapshus, og blander gåteløsning med urovekkende videoopptredener i full bevegelse for å levere noe som føles mindre som et skrekkeventyr og mer som en bekjennelse fra en bransje som hjemsøkes av sine egne hemmeligheter. Du spiller som Chase, en skuespiller som jakter på sin savnede venn Vinny inne i herskapshuset til en mektig produsent. Det som starter som en leteaksjon, utvikler seg til et urovekkende dypdykk i de stygge sannhetene bak filmproduksjon, med surrealistiske øyeblikk som forkludrer virkeligheten, men som aldri helt tar oppmerksomheten bort fra de rå menneskelige prestasjonene som driver historien.
Spillet starter i mørke - bokstavelig talt og tematisk. Chase ankommer Cains herskapshus, hjemmet til en Hollywood-produsent hvis innflytelse hviler som en skygge over bransjen. Det er antydninger til at en fest har funnet sted, men stedet føles forlatt. Lyset er slukket, gangene er unaturlig stille, og rommene er underlige i form og innredning. Hovedmålet virker enkelt: å finne Vinny. Men det blir raskt klart at Vinnys nye rolle som "Willie" i en kommende film er knyttet til et nett av personlig nag, manipulasjoner og karriereknusende beslutninger.
Denne anmeldelsen er basert på dekning og innsikt som opprinnelig ble publisert av GameSpot, som ga detaljerte inntrykk av Dead Take-spillets spill, prestasjoner og generelle innvirkning.

Chases reise fortelles gjennom en blanding av utforskning, miljøgåter og FMV-opptak som finnes på USB-stasjoner spredt rundt i herskapshuset. Disse opptakene er spillets viktigste styrke. De er ikke bare mellomsekvenser - de er hjemsøkende troverdige fremføringer som føles som utsnitt av virkeligheten. Neil Newbon gir Chase en stille desperasjon som grenser til besettelse. Ben Starr spiller Vinny med en uanstrengt sjarm som så vidt skjuler opportunisme og nepotisme. Alanah Pearce og Laura Bailey, som kvinner som kjemper om hovedrollen, skaper en ubehagelig realistisk spenning i scenene som handler om å bytte ut en "problematisk" skuespillerinne med en mer "behagelig". Og Jane Perry, som Cains kone, leverer en prestasjon som er så skremmende at den henger igjen lenge etter rulleteksten.
Kraften i Dead Take kommer av hvor virkelige disse øyeblikkene føles. Surgent Studios kaller spillet en reaksjon på virkelige hendelser og rykter i både film- og videospillbransjen, og det merkes. Selv om historien er fiktiv, tyder tyngden bak forestillingene på at de er opplevd. Det er ikke den typen skrekk som får deg til å hoppe - det er den typen som får deg til å føle deg medskyldig i å se på. Herskapshuset er kanskje en kulisse, men de emosjonelle sannhetene blør gjennom som blod gjennom en gammel tapet.

Spillet er designet som et omvendt "escape room". Til å begynne med er det meste av herskapshuset låst. Dørene er merket med merkelige symboler - mus, skjold - og trenger matchende nøkler. Ledetråder gjemmer seg i malerier, pianoer og skrivebordsskuffer. Du må kanskje sjekke datoen på et skjult maleri for å låse opp et tastatur, eller følge visuelle hint for å spille en melodi på pianoet. Disse gåtene varierer i vanskelighetsgrad. De fleste er tilfredsstillende å løse, og belønner nøye observasjon og logisk tenkning. Men noen få svinger for langt i begge retninger - noen er så enkle at de knapt er gåter, mens andre er så obskure at de stopper spillet helt til du må tvinge deg gjennom dem.
En blacklight som du finner midt i spillet, endrer hvordan du ser alt. Usynlig blekk avslører beskjeder, skjulte ledetråder og små detaljer som gjør at herskapshuset føles levende og fullt av hemmeligheter. Disse øyeblikkene omdefinerer tidligere områder på smarte måter, og forsterker følelsen av at Chase skreller bort lag av både huset og industrien det representerer.
USB-nøklene du samler på, er mer enn samleobjekter - de er brikker i puslespillet. Chase bruker et program til å sette sammen to opptak, noe som gir ny innsikt. To separate intervjuer kan settes sammen til én enkelt samtale og avsløre rivalisering og svik. Ved å sette sammen et opptak fra en audition med en table read kan man avdekke den virkelige dynamikken mellom skuespillere. Disse øyeblikkene er ikke bare narrative avsløringer - de låser også opp nye gjenstander eller ledetråder, noe som driver deg dypere inn i herskapshuset. Noen ganger dypper spillet imidlertid ned i surrealisme her. Når du klipper sammen enkelte klipp, kan det oppstå overnaturlige hendelser - det banker på teaterdøren, en gjenstand dukker opp fra ingensteds. Effekten er uhyggelig, men det myker opp den ellers jordede skrekken, og lener seg mot magi der kald realisme kunne ha truffet hardere.

De beste sammenføyningene er de som fører til rent logiske gjennombrudd snarere enn magiske gjenstander. På et tidspunkt avslører et tidligere klipp Vinnys telefonpassord. Når du husker det, kan du gå tilbake, låse opp telefonen hans og finne en kode gjemt i meldingene hans. Disse tilfellene får herskapshuset til å føles som et gigantisk logisk puslespill i stedet for et hjemsøkt spøkelseshus. De er sjeldne, men de er noen av de mest tilfredsstillende sekvensene i spillet.
Etter hvert som historien utfolder seg, holder Dead Take deg hekta, ikke bare med sitt mysterium, men med sin voksende følelse av uro. Produsenten Cain er ikke så mye en skrekkskurk som en legemliggjøring av bransjens styggeste impulser - egoisme, utnyttelse og tilfeldig ødeleggelse av liv for kunstens skyld. Chases leting etter Vinny blir en symbolsk utgraving av begravde sannheter, der hver ulåste dør og hvert klipp bringer ham nærmere en virkelighet han kanskje ikke ønsker å se i øynene.

I den siste halvtimen topper surrealismen seg. Spillet beveger seg inn i et merkeligere territorium, og noe av den jordbundne spenningen løsner. Selv om det ikke ødelegger opplevelsen, undergraver det litt den rå, industriinspirerte skrekken som definerer de tidligere delene. Likevel forblir de avsluttende sekvensene minneverdige, båret av prestasjoner som aldri mister sin intensitet.
Hele opplevelsen tar omtrent fem timer, men den setter spor langt utover det. Du løser ikke bare gåter - du setter sammen et psykologisk portrett av ambisjoner, svik og berømmelsens moralske forråtnelse. Surgent Studios bruker skrekkspillenes språk - låste dører, skjulte ledetråder, merkelige lyder - men det de egentlig har skapt, er en skuespillers mareritt, kledd i en mysteriethrillers klær.

En av spillets mest talende replikker kommer fra Cain selv:
"Noe ekte."
Det er det han krever av skuespillerne sine, og det er det spillet leverer i sine forestillinger. Denne virkeligheten er urovekkende, stygg og til tider vanskelig å se på - men det er det som gjør den uforglemmelig.
Dead Take er en sjelden blanding av godt skuespill, gjennomtenkt puslespilldesign og tematisk tyngde. Det snubler av og til i tempo og klarhet, men det oppnår noe de fleste skrekkspill ikke gjør - det får deg til å tro, selv for et øyeblikk, at det du ser kan være sant. Og kanskje er det det.
Kommentarer