Ninja Gaiden: Ragebound - Skarpe kniver, skarpere spill

Ninja Gaiden: Ragebound er et tøft, men rettferdig action-plattformspill som fanger den klassiske ånden i serien samtidig som det introduserer smarte, nye mekanikker. Det bringer tilbake de intense fiendehanskene og den presise plattformingen fansen forventer, men pakker dem inn i nye ideer som gjør at hver kamp og hvert hopp føles spennende. Spillet har sine feil - noen etapper er for lange, noen visuelle farer er uklare, og det slutter tidligere enn du ønsker - men det er fortsatt en polert, tilfredsstillende gjenoppliving verdt å spille.

Ifølge GameSpot-anmeldelsen føles Ragebound som en tittel hentet fra en annen tid, reimagined av moderne hender. Utviklet av The Game Kitchen, mest kjent for Blasphemous, bærer det stolt sine retroinspirasjoner.

Historien er ikke stjernen her, og det er helt greit. I stedet for Ryu Hayabusa spiller du som Kenji Mozu, en rookie fra Hayabusa-klanen, og Kumori, en mystisk kunoichi fra den rivaliserende Black Spider-klanen. Et plutselig demonangrep på Hayabusa-landsbyen tvinger de to til å inngå en urolig allianse. Derfra reiser de gjennom eldgamle landsbyer, piratviker, høyteknologiske militæranlegg og mye mer, alt i et oppdrag for å stoppe en demonherre fra å bli sluppet løs. Handlingen er campy og litt meningsløs, men den fungerer godt som et rammeverk for den konstante handlingen.

Vårt forrige innlegg, basert på en annen Ninja Gaiden-anmeldelse fra en influencer, var også positivt! Denne siste oppføringen sementerer ideen om at Koei Tecmos nåværende press for franchisen er på vei i riktig retning.

De to karakterene kontrollerer forskjellig nok til å holde ting friskt. Kenji er den tradisjonelle katana-svingende nærkjemperen, mens Kumori kjemper på avstand med kunai. Begge har en flytende unnvikelsesrull, som også kan gjøres om til et utfall, og de føles raske, smidige og responsive. Kontrollene er innstilt på presisjon, noe som er essensielt i et spill der én feilbevegelse kan bety døden.

Det som gjør at Ragebound skiller seg ut, er de nye mekanikkene som er lagt over dette velkjente fundamentet. Hypercharge er den mest oppsiktsvekkende av disse - beseire en spesiell fiende eller ofre litt av din egen helse, og ditt neste angrep blir et ødeleggende slag som kan kutte ned nesten hva som helst. Så har vi Guillotine Boost, et spinnende spark i luften som lar deg sprette av fiender eller prosjektiler. Det er ikke bare et kamptrekk; banedesignet tvinger deg ofte til å kjede boosts sammen for å krysse hull eller klatre til høyere områder, noe som gir plattformseksjonene et ekstra kick.

Midtveis i spillet tar historien en ny vending når Kumoris sjel smelter sammen med Kenjis, noe som gir ham tilgang til hennes evner og låser opp Ragebound Arts. Dette er kraftige spesialbevegelser som drives av Rage Orbs, og de kan tilpasses etter hvert som du låser opp flere i løpet av spillet. Å velge riktig kunst kan gjøre en tøff bosskamp mye mer overkommelig.

Selv med sammensmeltingen skifter spillet stadig kontroll mellom de to figurene. Demon Altar-segmenter skiller dem fra hverandre, og krever at du styrer Kumori gjennom tidsbestemte, fiendefylte seksjoner for å låse opp baner for Kenji. Energibaren hennes legger til et lett press uten å straffe - mislykkes du, kan du bare prøve på nytt uten å miste fremgang. Det er en smart avveksling som blander gåteløsning med plattformspill.

Ragebound er utfordrende, men det er rettferdig. Fiender og feller er plassert slik at de setter ferdighetene på prøve i stedet for å frustrere, og kontrollpunkter gjør det overkommelig å prøve på nytt. Spillet oppmuntrer aktivt til mestring: skjulte samleobjekter som gylne skarabéer fungerer som valuta for nye talismaner og kunstarter, mens rangering av etapper presser deg til å spille om igjen og forbedre deg. Dette er et spill for deg som liker å løpe samme bane flere ganger for å få til hvert eneste hopp, hvert eneste angrep og hver eneste unnvikelse.

Den retroinspirerte grafikken er et høydepunkt, med detaljert pikselkunst som ser ut som en tapt Super NES-perle. Lydsporet matcher tonen - fartsfylt, dramatisk og perfekt egnet til å skjære gjennom demoner i høy hastighet. Men det visuelle kan av og til være for travelt, noe som gjør det vanskelig å skille et bakgrunnsobjekt fra en dødelig fare. Tempoet er heller ikke feilfritt; noen få baner drar ut i tid og gjenbruker fiendemønstre for å fylle ut lengden, noe som gjør at de føles repetitive.

Eventyret klokker inn på under 30 etapper, inkludert valgfrie oppdrag, så det kan ryddes raskere enn forventet. Skjulte gjenstander og en vanskelig modus som låses opp etter at du har fullført spillet, gir gjenspillingsverdi, men hvis du forventer et viltvoksende epos, er dette ikke det. På eldre maskinvare som Xbox One er det også av og til forsinkelser i travle scener, selv om det ikke bryter flyten. Når du spiller på en nyere konsoll, blir disse problemene utjevnet.

Til tross for sin korte spilletid og mindre ujevnheter, nailer Ragebound det som betyr mest - tett, givende gameplay. Hver eneste mekanikk føles tilsiktet, hvert eneste trekk har tyngde, og kombinasjonen av klassisk Ninja Gaiden-design og The Game Kitchens oppfinnsomme innslag gjør det til en av de mest spennende gjenopplivningene på mange år. Uansett om Ninja Gaiden 4 når samme standard eller ikke, viser denne utgivelsen at det fortsatt er massevis av liv i serien.

Ninja Gaiden: Ragebound prøver ikke å finne opp hjulet på nytt. Det er en nøye slipt kniv - en kniv som skjærer rent, treffer hardt og gir akkurat nok rom for mestring. I ninjaenes år er dette spillet som beviser at action av den gamle skolen fortsatt har mye å lære bort.