Et utvalg mørke rollespill: Fra The Witcher 3 til dagens mareritt

Jeg husker at jeg dykket tilbake til The Witcher 3 under tiårsjubileumsdekningen og følte hvor dystert det kunne bli. Fosteret og zombien i sumpen fikk meg til å stoppe opp og tenke: Hva i helvete er det jeg spiller? Men de mørke øyeblikkene er grunnen til at spillet ble med meg i årevis. Jeg så en verden der skrekken ikke bare var der for å sjokkere - den var der for å fortelle deg noe dypere.

Det forsto den polske utvikleren CD Projekt Red. Takket være PC Gamers omtale vet vi at Paweł Sasko, en av oppdragsdesignerne, sa: "Det er uærlig å alltid vise og male verden i et positivt lys." Denne modenheten, denne viljen til å gå inn i menneskehetens mørkere avkroker - det gir historien emosjonell tyngde. Utviklerne var i 30- og 40-årene, og de hadde å gjøre med tunge ting i det virkelige liv, og det har formet verdenen du vandrer gjennom.

I et mørkere, folkloristisk univers brukte The Witcher 3 dystre temaer - tortur av barn, moralsk tvetydighet - for å minne deg på at livet er fullt av anger og tap. Men det hadde også øyeblikk av nåde. Sasko sammenlignet det med å akseptere at foreldrene dine blir eldre eller at hunden din blir syk: "Du kan ikke forhindre dette", og denne spenningen er kjernen i spillets historiefortelling.

Witcher 3s innflytelse på mitt valg av mørke rollespill

Da jeg spilte gjennom det, innså jeg at jeg ville ha mer av dette. Jeg leste om utviklere som omfavner mørket med hensikt. Og ja, dystert betyr ikke dystert hele tiden. Det kan også avsløre lyset i skyggene.

Så fant jeg fire spill som var verdt å fremheve - hvert av dem tilbyr sin egen vri på et mørkt rollespill, og hvert av dem har en arv og innflytelse på mediet.

The Blood of Dawnwalker, som lanseres i 2026, fanget meg umiddelbart med sin tone - et pestherjet Europa, vampyrkrefter og interne konflikter. Det visuelle minnet meg om den gotiske skrekken i The Witcher, men med et overnaturlig bitt. Rebel Wolves, ledet av den tidligere Witcher 3-regissøren Konrad Tomaszkiewicz, har som mål å kombinere nærkamp og vampyrstealth i et RPG-spill i en åpen verden. Spillet utspiller seg under pesten på 1300-tallet, og du spiller som Coen, en Dawnwalker som slites mellom menneskelig moral og vampyrtrang. Utviklingen inkluderer realistiske snikemekanikker og narrativ vektlegging. Med Unreal Engine 5 er det et teknisk utstillingsvindu designet for PC, PS5 og Xbox Series X|S. Fans ser det som en åndelig etterfølger til rollespill i Witcher-stil, men med en skarpere overnaturlig kant.

Bloodborne av FromSoftware, utgitt i 2015, var min uventede inngang til Souls-stilspill, og det leverte et visceralt slag. I det øyeblikket jeg trådte inn i Yharnam, skrek alt av frykt - fra arkitekturen til fiendeutformingen. Den gotiske skrekken og de raske, aggressive kampene skapte en klaustrofobisk, bloddryppende rytme. Bloodborne bygger på lovecraftianske temaer, og den sammenkoblede verdensdesignen og historiefortellingen er uovertruffen. Det regnes ofte som et av tidenes beste spill, og med god grunn: Det gjorde frykt til en del av rytmen, ikke bare estetikken.

Neste sjeleliknende spill, Elden Ring, som ble lansert i 2022, skalerte mørket til noe mye større. FromSoftware tok sitt rykte for utfordringer og melankoli og brukte det på en vidstrakt, åpen verden. Det jeg umiddelbart la merke til, var hvordan tomheten i seg selv ble emosjonell. Ruiner, stillhet, knuste guder - atmosfæren tjente ikke bare historien; den var historien. Med George R.R. Martin involvert, ble det en blanding av narrativ tyngde og mekanisk finpuss. Elden Ring ble raskt ikke bare den nye standarden for Souls-liknende spill, men for RPG-spill med åpen verden i det hele tatt.

Diablo IV, som kom ut i 2023, når kanskje ikke helt de samme narrative høydene, men det bringer den mørke atmosfæren tilbake til den lootdrevne ARPG-sjangeren. Fra demoniske ritualer til helvetesødelagte byer, det spiller som et heavy metal-albumcover vekket til live. Det jeg likte best, var hvor jordnære omgivelsene føltes - forfallet var taktilt, ikke bare dekorativt. Det moderniserte Diablo-serien med sømløs flerspiller og sesongbasert innhold, samtidig som det holdt fast ved sine gotiske skrekkrøtter.

Kingdom Come: Deliverance, som ble lansert i 2018, er en annen type mørkt rollespill - ikke forankret i fantasy-horror, men i brutal historisk realisme. Spillet utspiller seg i et krigsherjet middelaldersk Böhmen, og fjerner magien og monstrene for å fokusere på den harde, ubarmhjertige virkeligheten på 1400-tallet. Det som skilte seg ut for meg, var den nådeløse oppmerksomheten på detaljer, fra realistiske kamper til de harde konsekvensene av valgene dine. Kingdom Come viker ikke unna de dystre omgivelsene - sykdom, hungersnød og politiske intriger gjennomsyrer hvert eneste oppdrag. Det utfordrer spillerne ikke bare til å overleve, men også til å navigere i en moralsk grå verden der ære og korrupsjon kolliderer. Spillets oppslukende historiefortelling og straffende mekanikk gjorde at det fikk en lojal tilhengerskare, og beviste at mørket i rollespill kan komme fra historiske sannheter like mye som fra fantasimareritt.

Hvorfor forene mørke med rollespill?

Det er viktig at mørke rollespill får spillerne til å bry seg. Historien i The Witcher 3, den vampyriske moralen i The Blood of Dawnwalker eller ensomheten i Bloodborne - de inneholder alle menneskelige temaer. Sasko sa det på denne måten: mørke temaer er ikke der for å få oppmerksomhet - de gjenspeiler modenhet, tap og håp. Å føle disse tingene gjør karakterene virkelige.

Formelt sett dominerer mørke rollespill omsetningslistene. Disse spillene påvirker teknologien gjennom motorinnovasjon, pathfinding, lysrealisme og kameraarbeid. De påvirker nettsamfunn - Reddit, fanwikier, YouTube-dypdykk i historien - og designstandarder på tvers av sjangre. De beviser at spillerne ønsker en moden historiefortelling, ikke bare grind eller spektakel.

Et utvalg av mørke rollespill

Etter å ha dykket ned i Witcher 3s utviklingskontekst, leste jeg mer om hvordan polsk pessimisme formet spillet. Denne realismen fikk meg til å anbefale disse fire til lesere som er ute etter et mørkt RPG-utvalg. The Witcher 3 er utgangspunktet, men etter det følger nyere titler som har den samme evnen til å skape uro, stille spørsmål ved moral og gi dybde.

The Blood of Dawnwalker kommer fra klassiske RPG-hjerner som ønsker å omdefinere mørk fantasy med vampyriske nyanser. Bloodborne redefinerte aggressiv blanding av action og skrekk på PS4. Elden Ring skalerte fra nisje-Souls til global suksess, hånd i hånd med episk sorg. Diablo IV brakte tilbake skyggen for action-RPG-fans med plyndringsbasert fremgang og historiedybde.

Eller forfattere fra et annet land, som George R.R. Martin, USA, som har redefinert fantasy ved å nekte å vike unna grusomhet, moralsk tvetydighet og maktkampens harde realiteter. Hans A Song of Ice and Fire-serie er kjent for å bryte med klassiske fantasy-troper - helter dør, skurker får nyanserte bakgrunnshistorier, og selve verden føles likegyldig til menneskelig lidelse. Denne typen historiefortelling har inspirert den lagdelte politiske og brutale tonen i mange mørke rollespill i dag.

Forfattere som Mark Lawrence og Joe Abercrombie har presset sjangeren enda lenger inn i kynisme og mørk humor. Lawrences Broken Empire-trilogi presenterer en hensynsløs antihelt som klatrer opp en knust verdens blodige stige, mens Abercrombies First Law-serie fråtser i brutal realisme og mørk humor. Deres verk viser at mørket i fantasy ikke bare handler om dystre omgivelser - det handler også om mennesker med mangler, brutte idealer og en nektelse av å pynte på sannheten.

Disse bøkene skaper ikke bare verdener - de utfordrer lesernes forventninger til heltemot og moral. De stiller vanskelige spørsmål: Hva skjer når makt korrumperer absolutt? Kan ære overleve i et korrupt system? Hva er prisen for hevn? Disse temaene går direkte inn i oppdragene, dialogen og atmosfæren i mørke rollespill, og beriker spillerens opplevelse med narrativ dybde.

Så når du plukker opp et mørkt rollespill, går du ikke bare inn i en spillverden - du går inn i en litterær tradisjon som har stilt spørsmål ved lys og skygge i flere tiår. Den dystre skjønnheten i disse historiene minner oss om at mørke ikke bare handler om skrekk eller fortvilelse - det handler om kompleksitet, sannhet og noen ganger et skjørt håp som flakker i tomrommet.

Mørke rollespill er utvilsomt ikke alles kopp te. Men disse titlene er bemerkelsesverdige for hvordan de bruker omgivelser, tema og utfordringer til å utforske tap, død og forløsning. Listen min er ikke uttømmende - Planescape: Torment, Cyberpunk eller til og med roguelikes som Hades er også fulle av dysterhet og målrettethet - men hvis du begynner med disse fem, får du et øyeblikksbilde av sjangerens følelsesmessige spennvidde.

Jeg liker å vende tilbake til denne typen spill fordi de ikke bare byr på spektakel; de tvinger frem refleksjon over karakterfeil, systemisk urettferdighet og mirakler midt i forfallet. Enten du rir inn i Velen eller jakter på beist i Yharnam, forblir verden stadig kaldere - men kanskje er det nettopp da vi setter mest pris på de varme øyeblikkene.

Hvis du plutselig ikke finner noe for deg selv blant disse spillene, er det verdt å ta en titt på hva som er i vente. Her er en liste over alle kunngjøringene fra State of Play, som fant sted i Chervin 2025. Det er ikke mange fantastiske spill, men det vil være noe å spille.

Dette "mørke RPG-utvalget" er ikke bare en sjekkliste; det er et stemningsbrett for alle som vil ha sin eskapisme belagt med sorg og mening.