Anmeldelse av Okkultisten

I DALOARs debutspill havner spillerne på Godstone Island som den paranormale etterforskeren Alan Rebels, på leting etter sin forsvunne far blant restene av en kult fra 1950-tallet. The Occultist ble utgitt 8. april 2025 til PlayStation 5, Xbox Series S/X og PC, og er utgitt av Daedalic Entertainment. Spillet er bygget i Unreal Engine, og blander psykologisk skrekk med puslespillbasert utforskning på steder som et sykehus, et barnehjem, et tivoli og en kirkegård. Doug Cockle, kjent verden over for å ha gitt stemme til Geralt of Rivia i The Witcher-serien, leder stemmegjengen som Alan.

Godstone-øya og dens døde

Alan ankommer Godstone Island og finner den forlatt. Øya var hjemsted for et samfunn frem til 1950, da den rikeste beboeren utførte et ritual som drepte alle innbyggerne. Likene ligger igjen og ser ut til å være flere tiår gamle, selv om tiden har gått. Alans far forsvant etter å ha reist til øya der han vokste opp, og spillet begynner med at Alan kommer inn på stranda med lite annet enn en pendel og spørsmål. Ingen har kommet for å undersøke Godstone på alle disse årene, noe historien aldri gir noen god forklaring på.

Godstone er delt inn i selvstendige nivåer. Hvert sted er sitt eget lukkede puslespillrom: et falleferdig sykehus, et forlatt barnehjem, et hjemsøkt sirkus, en kirkegård og et godt opplyst herskapshus nær slutten. Spillet kanaliserer utforskningen gjennom disse områdene i rekkefølge, og navigeringen er gjennomgående oversiktlig uten å kreve et eksplisitt kart. Skiltingen fungerer, selv om noen få labyrintavsnitt setter tålmodigheten på prøve. Sammenlignet med mange skrekkspill der det å finne frem blir et hinder i seg selv, er Godstones layout en lettelse.

Fortellingen er bygget opp rundt kultens historie og ettervirkningene av ritualet. Notater, avisutklipp og dokumenter fyller ut bakgrunnsdetaljene på alle nivåer. Spøkelser med tilknytning til hovedhistorien dukker opp for å gi Alan forklaringer og skyve ham mot neste mål. De bidrar til verdensoppbyggingen, men forsvinner når deres segment er avsluttet, for aldri å dukke opp igjen, noe som svekker deres innvirkning som karakterer.

Gåter og progresjon

Gåtenes design spenner fra enkle gjenstandsjakter til flerstegskjeder som krever lateral tenkning. Å kutte en kjede med boltesaks er i den ene enden. I den andre enden må man finne en ventil for å aktivere gasstilførselen til en ovn, og deretter reversere tiden på ovnen for å finne en brent papirlapp som inneholder et passord. I en av gåtene brukes et røntgenark som dørnøkkel. Løsningene bygger på observasjon snarere enn mekanisk kompleksitet, og ingen av dem krever fingerferdighet eller reflekser.

Alan noterer ledetråder i en notatbok som er delt i to deler. Den første delen inneholder historiedetaljer, illustrert med skisser av steder Alan har besøkt. I den andre delen noteres puslespillrelevant informasjon: hengelåskoder, navn og regler for spesifikke utfordringer. Kråker spredt rundt på øya deler også ut hint til alle som står fast, noe som gir spillet et tredje hjelpelag på toppen av notatboken og pendelen. En spiller kan sjekke alle tre før han eller hun konsulterer en ekstern guide.

Flere steder i spillet dukker det opp minispill der spilleren må fylle ut symboler, smi signaturer eller male bestemte bilder. De fleste fungerer fint. Noen få krever tilnærmet pikselperfekt nøyaktighet, og spillet kan stoppe opp i lengre perioder når det nekter å registrere en litt upresis input. Et segment som involverte maling av et lik, viste seg å være spesielt frustrerende, med opp mot tjue minutter tapt på gjentatte mislykkede forsøk på det som burde ha vært en mindre oppgave.

Pendelen og dens krefter

Alans viktigste verktøy er en okkult pendel som han har arvet etter faren. Når han holder den opp, avslører den skjulte beskjeder, blodspor og gjenstander som er usynlige for det blotte øye. Pendelens glass er en linse inn i et virkelighetslag like under det synlige, og det blir en fast rutine å sjekke hvert nye rom gjennom det. Skjulte stier viser vei når veien videre er uklar, og skjulte beskjeder låser opp gåteløsninger som ellers ville forblitt skjult.

Etter hvert som spillet skrider frem, låses det opp for flere evner. Tidsreversering reparerer ødelagte gjenstander og gjenoppretter dem til en tidligere tilstand; ovnsgåten er et godt eksempel på dette. En eterisk ravn kan tilkalles og dirigeres til å hente gjenstander fra utilgjengelige steder. Den siste kraften er hentet direkte fra Asobo Studios A Plague Tale, og gir kontroll over svermer av rotter for å rydde stier eller løse miljøgåter. Gåtene krever i økende grad at man veksler mellom disse evnene, og tidsreversering og ravnekreftene brukes konsekvent gjennom hele andre halvdel.

Rottekontrollen dukker derimot bare opp en håndfull ganger. Den kommer sent og forsvinner uten å etterlate seg noe særlig spor. Evnen kunne ha gitt den siste delen av spillet en skikkelig mekanisk variasjon, men DALOAR bruker den knapt.

Spøkelser, forfølgere og sniking

Okkultisten inneholder ingen standard kamp. Fiendemøter er helt avhengige av stealth og unnvikelse. Spøkelser patruljerer bestemte områder, og Alan må snike seg forbi eller gjemme seg for å overleve. Å bli oppdaget utløser ikke umiddelbar død. AI-en er tilgivende, og Alan kan løpe fra forfølgerne eller dukke inn i et tilstøtende rom for å unnslippe synsfeltet. Denne overbærenheten gjør at man unngår frustrasjonen som er vanlig i sjangeren, men det gjør også at spenningen ikke blir så høy som den kunne ha vært.

Fienderegisteret inkluderer en rullestolbundet gammel dame og en besatt dukke rigget med eksplosiver. Dukken tar en pause før den detonerer, noe som gir omtrent tre sekunder til å komme seg unna. Disse figurene er mer tegneserieaktige enn truende, og deres tilstedeværelse forstyrrer gåteløsningen mer enn den skaper frykt. Stalkere kan noen ganger gå bak uten å bli oppdaget, og patruljemønstrene deres krever sjelden nøye observasjon. Som en okkultist som kommuniserer med de døde og kontrollerer rotter, føles Alans manglende evne til å forsvare seg mot disse fiendene som en merkelig begrensning.

Helsen spores visuelt gjennom Alans hånd. Nekrotisk misfarging signaliserer nærhet til døden. En dedikert knapp lar Alan kaste et blikk bak seg mens han løper, en liten mekanisk detalj som forsterker jaktdynamikken selv når den faktiske trusselen forblir lav. Av og til kan det oppstå kollisjonsproblemer med omgivelsene, og spilleren kan bli fanget i veien for spøkelser som nærmer seg, og disse dødsfallene føles ufortjent.

Atmosfære, grafikk og lyd

Spillets første halvdel leverer sin sterkeste skrekk. Trange korridorer på sykehuset og barnehjemmet skaper trange siktlinjer der gjenstander forskyver seg når de ikke blir observert, dører lukkes uten forklaring, og dukker flytter seg mellom blikkene. Jump scares lander hardest når de kommer uten musikalsk telegrafering: Et blodansiktet spøkelse materialiserer seg en meter foran i en ellers stille korridor, en skarp lydspiss utløses, og skikkelsen forsvinner før spilleren rekker å reagere. En ball faller ned fra en hylle. En kropp sleper seg ut av syne. Disse øyeblikkene hoper seg opp i stedet for å annonsere seg selv.

Jeg tror atmosfæren bærer skrekken mer effektivt enn noen enkelt mekanikk, og de tidlige innendørsnivåene viser at DALOAR vet hvordan man bygger opp frykt gjennom romlig design. Sirkuset beholder noe av spenningen, men overgangen til åpne miljøer på kirkegården og i det sterkt opplyste herskapshuset svekker skrekkfaktoren. Store rom og god lyssetting fjerner hjørnesteinen i det som fikk de tidligere delene til å fungere. En kirkegård som er mindre skremmende enn et sykehus, er vanskelig å overse.

Visuelt bruker spillet Unreal Engine godt. Miljøene spenner fra detaljerte skogsstier til utsmykket arkitektur, og ytelsen holder seg stabil på mellomklassemaskinvare som en RTX 4060. Karaktermodeller og teksturer ligger under gjeldende trippel A-standarder, men lander godt for en første utgivelse fra et nytt indie-studio. En kjent feil fører til at dokumenter og elementer vises med svarte redigeringslinjer som skjuler innholdet, selv om utvikleren indikerte at en løsning var planlagt for lansering. Komponisten Pepe Herreros lydspor opprettholder en illevarslende tone gjennom det meste av spillet og passer til utforskningen uten å overdøve den.

Doug Cockles stemmeprestasjon holder spillet sammen. Alan snakker hele tiden, både monologer, puslespill og samtaler med de få gjenværende innbyggerne, og Cockle sørger for at det hele ikke blir irriterende. Det er delte meninger om stemmeleveringen hans: Noen hører den velkjente grusen til Geralt brukt på en effektiv måte, mens andre oppdager en flathet i opplesningen. Alle samtalene i spillet er fullt stemmestyrt, og birollene leverer kompetent arbeid bortsett fra noen få inkonsekvente aksenter.

Bosskamper, spilletid og tempo

To bosskamper avbryter det ellers utforskningsfokuserte tempoet. Den første krever at du kaster en fiende inn i søyler for å påføre deg selv skade, uten noe puslespillelement eller pendelbruk involvert. Det virker som et segment lånt fra et annet spill. Den siste sjefen inneholder pendelegenskaper, men genererer lite spenning og ender uten særlig mekanisk utfordring. Ingen av kampene passer inn i spillets kjernedesign, og begge føles påklistret en struktur som fungerer bedre uten dem. Spredte quick time events skaper lignende friksjon.

Spilletiden varierer etter spillestil. En fokusert kjøring rydder spillet på under seks timer, nok til å utløse en speed run-prestasjon automatisk. En grundig tilnærming som leter etter samleobjekter, leser alle dokumenter og utforsker hvert hjørne, forlenger spilletiden til åtte eller tolv timer. Spillet legger ikke opp til å bli for langt, og hvert sted introduserer nok nye elementer til å rettferdiggjøre sin plass i sekvensen. Til å være en historie om en mann som leter etter faren sin på en død øy, passer spilletiden til omfanget.

Tempoet holder sammen gjennom sykehuset og barnehjemmet, der skrekk og puslespilltetthet holdes i balanse. Karnevalet er et overgangspunkt, som beholder en viss skrekkverdi samtidig som miljøet utvides. Etter karnevalet går spillet over til ren gåteløsning i større, bedre opplyste rom. Skrekkelementene forsvinner, og det som gjenstår er et kompetent eventyrspill som utforsker en interessant setting uten den spenningen som preget de første timene.

Verdict

DALOARs debut bygger opp en sterk atmosfærisk skrekk i første halvdel og kombinerer den med lesbar, lagdelt puslespilldesign, men den siste halvdelen mister spenningen som fikk de innledende delene til å fungere. The Occultist er et 7/10 PlayStation-spill.

Fordeler:

• Doug Cockles stemmeprestasjon sørger for en engasjerende fortellerstemme gjennom hele spilletiden.
• Pendelegenskapene skaper et lagdelt puslespilldesign som belønner det å bytte mellom kreftene.
• Sykehus- og barnehjemsnivåene gir ekte skrekkopplevelser gjennom romlig innesperring og uforutsigbar timing.

Ulemper:

• Bosskampene mangler puslespillintegrasjon og kolliderer med spillets utforskningsfokuserte struktur.
• Skrekkeffektiviteten synker kraftig når omgivelsene skifter fra trange korridorer til åpne, godt opplyste rom.

Jeg synes DALOARs første utgivelse er et sterkt utgangspunkt som viser en klar forståelse for miljøskrekk og puslespillkonstruksjon. Studioets håndtering av Godstones tidlige nivåer skaper en vedvarende redsel som få indie-debuter klarer. Det neste som kommer fra denne spanske utvikleren, vil vise om The Occultist var starten på noe eller en engangsforeteelse som nådde toppen i første halvdel.