Et spill om å grave et hull finner skrekk og ro i en nedstigning i en bakgård

Jeg spilte A Game About Digging a Hole, og forventet en kort distraksjon. Det ble til noe nærmere følelsen som først fikk Subnautica til å feste seg. Oppsettet er enkelt. Du kjøper et beskjedent hus for 10 000 dollar. Huset betyr knapt noe. Bakgården gjør det. Et rykte sier at det ligger en skatt et sted under jorda, og spillet gir deg en spade og lar deg være alene for å finne ut av det.

Kjerneløkken forblir tett. Du graver. Du passer på batteriet ditt. Du samler malm. Spaden fungerer også som metalldetektor og eksploderer hvis batteriet går tomt. Hver graving tapper det litt mer. Når det eksploderer, synker helsen din kraftig, og all malmen du har i lageret forsvinner. Det finnes ingen hurtig tilbakestilling eller sikkerhetsnett. Du klatrer tilbake til overflaten, selger det du klarte å beholde på en datamaskin i garasjen, og bestemmer deg for hvor langt du er villig til å gå i neste runde.

Malmverdien øker med dybden. Denne ene regelen styrer alt. Bedre materialer ligger lenger nede, men for å nå dem må du klatre lenger, det blir trangere og du må holde styr på batteriladingen. Systemet speiler Subnauticas oksygenmåler uten å kopiere den helt. I stedet for vann som lukker seg inne, er det tyngdekraften, mørket og den konstante risikoen for å bli fanget av ditt eget design.

Du former hullet selv. Brede tunneler gjør det lettere å klatre, men koster tid og batteri. Smale sjakter sparer energi, men straffer feil. Ett feilsteg kan sende deg i bakken, og du mister både helse og fart. Senere oppgraderinger hjelper, men fjerner aldri risikoen. En jetpack blir tilgjengelig tidlig og koster $ 6, noe som føles med vilje trivielt. Den løser ett problem, men skaper samtidig et annet. Jetpacken tapper batteriet raskt, så uforsiktig bruk kan føre til at du havner dypt under jorden uten noen trygg vei tilbake.

Etter hvert som hullet blir dypere, skifter tonen uten forvarsel eller kommentarer. Merkelige strukturer begynner å dukke opp i jorden. De forklarer ikke seg selv. Spillet stopper aldri opp for å formulere dem som mål. Du legger merke til dem fordi de ikke var der før. Så begynner lydene. Ekkoene bærer gjennom tunnelene du gravde tidligere. Noen føles mekaniske. Andre ikke. Ingenting skiller seg ut. Spenningen kommer av at du vet at du må forbi dem for å komme videre.

Det er ingen NPC-er som snakker over opplevelsen. Ingen radioprat. Ingen veiledning. Som Subnautica på sitt beste, stoler spillet på stillhet. Når noe går galt, er skylden din. Du planla tunnelen. Du så batteriet tikke ned. Mangelen på kommentarer gjør at hver eneste feil føles fortjent.

Strukturen forblir kompakt. Du kan nå slutten på omtrent en time hvis du fokuserer på å fullføre i stedet for å rydde hver eneste lomme med skitt. Det finnes ingen omfattende historie eller forgreninger. Historien eksisterer for det meste gjennom implikasjoner. Det som venter under bakken, trenger ikke et navn for å føles truende. Spillet vet når det skal slutte å forklare.

Det er denne tilbakeholdenheten som gjør at sammenligningen med Subnautica føles fortjent snarere enn salgsfremmende. A Game About Digging a Hole prøver ikke å gjenskape et hav, et håndverkstre eller et overlevelsesepos. Det isolerer én følelse: presset om å gå dypere når du vet at det kan koste deg dyrt. Enkelheten holder frykten intakt. Verktøy begrenser deg. Frykt begrenser deg mer.

Det er ikke et langt spill, og det later heller ikke som om det er det. Det er en konsentrert versjon av noe mange Subnautica-spillere savner. En stille nedstigning. Klare regler. En voksende følelse av at miljøet ser på at du former det.

Les også: Den juridiske tvisten rundt Subnautica 2 har tatt en ny vending da Krafton omformer argumentene sine i retten, og etterlater prosjektets fremtid og motivasjoner stadig mer uklare.