Kirby Air Riders anmeldelse: En gjenoppliving som lader hardt

Fra første stund annonserer tittelen hva den har til hensikt: mer enn 20 maskiner med varierende kjøreegenskaper, et tilsvarende antall ryttere med hver sin unike statistikk og spesialbevegelser, og opplåsbare objekter som ligger så tett at spilleren nesten drukner i dem.

Det nye bidraget i serien, Kirby Air Riders, lander med ambisjoner og polering. I sin anmeldelse for IGN hevder Logan Plant at spillet gjør "et betydelig sprang fremover".

"Forbedringen fra Air Ride på GameCube til Air Riders på Switch 2 er så stor at det føles som å hoppe rett fra Smash 64 til Ultimate uten noen oppfølgere i mellom."

Kontrollene hviler på et minimalistisk fundament: én hovedknapp for bremsing/boost-ladning, venstre spak for styring og glidning. Denne enkelheten er bevisst, men den fanger også raskt opp en av spillets sentrale spenninger. Som Plant bemerker, "å skli rundt hjørnene på en flytende maskin føles ikke naturlig til å begynne med", og noen maskiner påfører særegenheter (man kan for eksempel bare styre mens man bremser). Effekten: en racingopplevelse som gir rå fart og momentum, men som krever at du tilpasser deg.

I standard racingmodus, kalt "Air Ride", er malen kjent - løp for seks spillere, kjente baner, drifting, boosting, gliding. Men utførelsen er hardere enn i forrige tittel. Når du kjører, legger motstanderne ut stjernespor, og du oppfordres til å følge linjene deres, å inhalere fiender eller spinne maskinen raskt, å lande hopp i firkanten for å få fart. Disse mekanikkene hever spillets ferdighetstak.

"Det er flere ting å ta hensyn til i Air Riders som hever ferdighetstaket til et tilfredsstillende nivå."

Banedesignet skiller seg ut. En av Logans favoritter er "Mount Amberfalls", en nedoverbakke med sprint gjennom skogkledde bakker, høy hastighet, svinger, glider og forgrenede stier. Tilbakevendende baner bidrar til å forankre opplevelsen. De nye banene føles som berg-og-dal-baner, mens de eldre er enklere, men fortsatt morsomme. Kontrasten understreker hvor mye utviklerne har flyttet grensene for oppfølgeren.

Online-systemene er robuste: Lobbyer håndterer 32 spillere, det finnes casual og rangert matchmaking, og det er et invitasjonssystem for venner, noe som er bemerkelsesverdig i en stor "Nintendo"-tilstøtende førstepartstittel. Logan opplevde nettspillet som "veldig smidig" under testingen i forkant av lanseringen. Tilstedeværelsen av slike solide online-funksjoner tyder på en forpliktelse til lang levetid.

Men spillet er ikke uten feil. Det underliggende kontrollskjemaet er begrenset av sin egen historie. Selv med forbedringer gjør den grunnleggende enknappstilnærmingen at visse moduser føles strukket utover hva mekanikken rent kan støtte. I "Road Trip"-modusen (en enspillerkampanje som omformer andre moduser til små utfordringer) føles kamporienterte oppgaver spesielt vanskelige: Å angripe en bestemt rival i et hektisk kappløp avslører kontrollsettets begrensninger.

"Den er rett og slett ikke presis nok til å støtte det."

I "Top Ride", en racingmodus i fugleperspektiv inspirert av originalen, er opplevelsen kortere og enklere - nesten som en ettertanke. Logan beskriver det som "den svakeste delen av Air Riders... fungerer egentlig bare som en rask distraksjon." I slike moduser blir tittelens bredde nesten en byrde snarere enn en ressurs.

Høydepunktet er og blir "City Trial", en fri kampmodus der opptil 16 ryttere slippes inn på et åpent bykart, samler power-ups, bygger maskiner og deretter konkurrerer i ett av flere minispill. Logan skriver: "Over 20 år senere er City Trial fortsatt høydepunktet i denne pakken." Han beskriver hvordan man dykker ned i vulkaner, finner power-ups på avsidesliggende øyer og kjemper mot tilfeldige sjefer, samtidig som man prøver å lage den sterkeste maskinen man kan på den tilmålte tiden. Denne modusen byr på både kaos og glede, spesielt når man spiller sammen med venner. Den tekniske ytelsen holder mål: Logan observerte at spillet kjørte med 60 bilder i sekundet i enspillermodus, og at det opprettholdt denne hastigheten selv med fire spillere på skjermen, med bare sporadiske problemer.

Men City Trial har sine egne særegenheter: I store flerspillerøkter er det siste minispillet valgt slik at venner ikke kan ende opp i samme hendelse, noe som undergraver det felles sosiale øyeblikket. Logan peker på dette som et designvalg som noen ganger virker mot opplevelsen. Han skriver: "Noen ganger blir City Trial for hektisk, til et punkt der det grenser til overveldende." Følelsen av å miste kontrollen er en del av modusen, men det kan skremme bort noen spillere.

Et område spillet utmerker seg på, er spillbarheten. Med 750 prestasjoner fordelt på ulike moduser, meningsfulle opplåsbare objekter (karakterer, kjøretøy, baner, musikk) og en progresjonsstil som belønner sidemål og mestring, sikrer spillet et langvarig engasjement. Plant skriver at etter "mer enn 25 timer" hadde han fortsatt "over hundre" opplåsinger igjen. Dessuten finnes det ingen mikrotransaksjoner med ekte penger: Økonomien i spillet gjør det mulig å tilpasse spillet utelukkende ved hjelp av opptjent valuta. Dette engasjementet for rettferdighet og dybde viser seg.

Visuelt og lydmessig utnytter spillet sin stamtavle godt. Skjermen for valg av karakter inkluderer en speaker som roper ut hver kombinasjon av maskin og rytter. Musikkspilleren lar deg kontrollere hvor ofte hvert spor skal spilles. Regelsettene og tilpasningsmulighetene er mange. Alt dette kombineres i en pakke som føles polert og selvbevisst om sin arv.

"Alt du gjør gir deg penger... Du låser hele tiden opp prestasjoner du ikke visste eksisterte."

Til syvende og sist, dommen: Kirby Air Riders er ikke perfekt. Det kommer ikke til å erstatte trofaste spillere som Mario Kart 8 Deluxe eller Super Smash Bros. Ultimate i deres respektive domener. Kontrollskjemaet er fortsatt ukonvensjonelt og mindre umiddelbart tilgjengelig enn en typisk kartracer; konkurransedybden samsvarer ikke med det aller øverste sjiktet av jagerfly eller presisjonsracingtitler.

"Jeg vet ikke hva som er mest sprøtt: det faktum at Kirby Air Riders finnes, eller det faktum at det er så bra."

Hvis du aksepterer spillets særegenheter - de glatte maskinene, enknapps-tilnærmingen, den hektiske kampmodusen i en åpen verden - vil du finne et racingspill med ekte karakter, rikelig med innhold og en vilje til å gjøre noe annerledes. Hvis du er ute etter et spill som er enkelt å plukke opp og spille, er dette kanskje ikke det ideelle valget. Men hvis du er villig til å lene deg inn i formelen, blir du belønnet med en livlig, uventet oppfølger som gjør en nisje til noe vesentlig.