Bounty Star er et mech-spill om skyldfølelse, mot og den lange veien tilbake

Bounty Star er ikke et spill som smigrer sitt publikum. Det deler ikke ut heltemod eller seier i ryddige biter. I stedet bygger det opp noe mer skjørt og ærlig - en historie om nederlag, eksil og den langsomme gjenoppbyggingen av selvet i skyggen av ødeleggelse. Robotene, våpnene og stålslipet er overflaten, men den indre historien handler om å komme seg, målt i kyllingfôr, ødelagte motorer og lyden av en kvinnes pust som roer seg før en ny kamp.

Som Will Borger skriver i sin IGN-anmeldelse, ligger spillets hjerte ikke i det spektakulære, men i den stille tyngden til hovedpersonen Clementine McKinney. Hun var en gang soldat og er nå dusørjeger. Hun lever i ruinene av sine egne valg, og passer en gård i en ørken som føles som om den har glemt at verden noen gang har leget seg. Mechaen hennes - en ramponert Raptor - er både et våpen og et sår, stedet for hennes undergang og verktøyet for hennes overlevelse. Det er her spillet ber spilleren om å leve: inne i angeren.

Clementines historie utspiller seg i et ødelagt landskap - etter pesten, etter tilliten og halvt begravd i fortidens knokler. Sivilisasjonen har kollapset, og dinosaurene er tilbake, som en merkelig genetisk eller guddommelig ironi. Folk handler, jakter og bygger i ruinene, styrt av lokale lovmenn som Jake Triminy, Clems eneste gjenværende venn. Han gir henne arbeid, for det meste små dusører: banditter, desertører og fredløse. Det er en beskjeden tilværelse, knapt nok til å overleve. Men ut fra denne enkelheten bygger Bounty Star opp en form for nåde, som ligger i gjentakelsen av arbeidet og staheten til å begynne på nytt.

Spillets struktur gjenspeiler denne rytmen. Du tar oppdrag, oppgraderer raptoren din og vender hjem for å dyrke jorden, lage mat og reparere. Oppdragene spenner fra trefninger til mekaniske dueller, som alle er bygget rundt et kompakt system med varme, vekt og våpentyper - Blade, Bludgeoning, Boom - som alle er i konstant spenning. Kampene belønner fokus og presisjon, ikke ekstravaganse. Et slag med et kjedesverd er forpliktende; du føler massen i forsinkelsen mellom bevegelse og nedslag. Raptorene er små sammenlignet med sjangerens vanlige titaner, noe som gir spillet en jordnær voldsomhet. De beveger seg som forlengelser av pilotene sine, ikke som guder blant ruinene.

Borger fanger denne balansen: tilfredsstillelsen ved å treffe riktig og frustrasjonen over repetisjon når fiender og arenaer begynner å bli uskarpe. Likevel finner han skjønnhet i monotonien, i prosessens disiplin. "Jeg fant glede i repetisjonen av et liv utenfor cockpiten", skriver han. Det er en observasjon som går rett inn i spillets essens - jordbruk og håndverk er ikke distraksjoner, men gjenvinning. Hver oppgradering, hver rad med avlinger, hver reparerte krets blir en liten motstand mot fortvilelsen.

Clems liv utenfor raptoren blir en motpol til volden hun utøver i den. Til å begynne med føles gjøremålene trivielle: mate høns, vanne planter, vedlikeholde maskiner. Men etter hvert former de en rytme av fornyelse. Spillerens fremgang gjenspeiler Clems helbredelse - mekanisk, ufullkommen, men ekte. Gården hennes vokser effektivt. Maskinene hennes blir bedre. Skuddpremiene blir hardere, men hun holder ut. Vekslingen mellom kamp og omsorg blir den stille arkitekturen for hennes overlevelse.

Bounty Star er i design og tone mindre lik Armored Cores militarisme enn en westernfilms fatalisme. Ørkenene er solbrente og hule, og stillheten er viktigere enn eksplosjonene. Selv mechene bærer preg av grenselandets logikk: knirkende, lappete relikvier som fungerer både som verktøy og kister. Det er humor også, skarp og merkelig. En gruvearbeider fanget i sin egen drakt drømmer om etisk gruvedrift; en tyv ved navn Mr. Meat selger biffer som bot; et gigantisk insekt blir en usannsynlig følgesvenn. Hver karakter tilbyr Clem et speil, en annen måte å se seg selv på bak rustningen.

Borger beskriver henne som "rotete og feilbarlig og herlig", en kvinne som drikker, banner og snakker med en utstoppet dinosaur når hun ikke klarer å løse et problem. Det er en sjelden type hovedperson for et spill som dette - aldrende, menneskelig, uidealisert. Arrene hennes er bokstavelige, og motstandsdyktigheten hennes er hardt opptjent. Hun bærer det umiskjennelige preget av en som har overlevd for mye og ikke funnet noen poesi i det, bare en slags utholdenhet.

I cockpiten finner spillet en annen rytme. Varme blir like viktig som ammunisjon; alle våpen og manøvrer samhandler med den, og tvinger frem en balanse mellom kraft og kontroll. Raptorens systemer gjenspeiler pilotens flyktighet - for mye raseri og du brenner ut; for lite og du mister momentum. Hvert møte blir en test i selvbeherskelse, der aggresjon og overlevelse opptar samme trange plass. De sterkeste øyeblikkene ligger ikke i seieren, men i nesten-ulykkene, i den skjøre brummingen fra motoren som holder sammen under anstrengelse.

Når repetisjonen setter inn - og det gjør den - gir spillet ingen unnskyldninger. I stedet lener det seg på omgivelsene. Ørkenkartene, som er gjengitt med omhu og tilbakeholdenhet, gløder forskjellig etter tid og vær. Borger bemerker hvordan natten forvandler dem til noe stillferdig, nesten hellig. Oppdragene kan gjenta seg, men omgivelsenes rolige utholdenhet gjør at de ikke blir utmattende. Det amerikanske sørvesten, filtrert gjennom Bounty Star, er mindre et bakteppe enn en sinnstilstand: ensomhet, straff og et svakt løfte om syndsforlatelse.

Spillets tekniske begrensninger er åpenbare. Det krasjer, det går i stå, og noen ganger krever det grind der følelsene burde bære vekten. Men bak disse svakhetene ligger en overraskende sammenheng. I likhet med Clems liv er det et lappeteppe av feil og mangler som holder fordi de må. Historien låser seg bak en motor som spilleren ennå ikke har råd til, og tvinger frem en tålmodighet som definerer både fortellingen og spillet. Frustrasjonene tjener fiksjonen, enten de er tilsiktet eller ikke.

Når verden åpner seg igjen - gjennom arbeidet, repetisjonen, gården - føles det fortjent. Fellesskapet som dannes rundt Clem er lite, men oppriktig, bygget på humor og utmattelse mer enn på forløsning. Spillet insisterer aldri på at hun skal bli frisk; det lar henne bare fortsette å leve.

Borger avslutter anmeldelsen med et sitat fra Hemingway:

"Verden knuser alle, og etterpå er mange sterke på de ødelagte stedene."

Bounty Star holder seg til den sannheten. Den forstår at styrke ikke er fraværet av smerte, men utholdenheten i den, at det å sette seg inn i maskinen igjen - både bokstavelig og følelsesmessig - er en form for tro. Clems reise er ikke ren. Den bretter seg inn i seg selv, vender tilbake til nederlag, stopper opp ved små seire. Men i denne spiralen finnes det noe autentisk: erkjennelsen av at helbredelse er et arbeid.

I et landskap overfylt av spill som handler om makt, handler Bounty Star om utholdenhet. Kampene gir effekt uten å være overbærende, de stille øyeblikkene har større tyngde enn ildkampene, og hovedpersonen blir værende i minnet fordi hun nekter å overskride sin egen menneskelighet. Raptoren, gården, brannmerkene, den utslitte gitaren - alt er deler av en enkelt, ufullendt gjenoppbyggingshandling.

Det er ikke et perfekt spill. Det trenger det heller ikke å være. Det er en historie om stål og jord, fiasko og besluttsomhet, som bærer på mer sannhet enn polish noensinne kunne gjort. Etter hvert som oppdragene blir lengre og gården fylles med liv, blir spillets moralske geometri tydelig: Overlevelse er ikke forløsning, men det er nær nok til å begynne med.

Noen ganger, som Borger minner oss på, må du bare sette deg inn i roboten igjen og håpe at det fortsatt er liv på den andre siden.