Cronos: The New Dawn Anmeldelse - Skrekk som henger igjen bak skjermen

Cronos: The New Dawn er det nyeste prosjektet fra Bloober Team, et studio som er kjent for sin psykologiske skrekkatalog og sitt nylige arbeid med nyinnspillingen av Silent Hill 2. Spillet posisjonerer seg selv som en moderne skrekkopplevelse, og blander sci-fi-konsepter med dypt urovekkende kroppsskrekk og utfordrende kamp. Spillet foregår i ruinbyen New Dawn i 1980-tallets Polen, der en sykdom kjent som The Change har desimert befolkningen og forvandlet de døde til groteske monstre kalt Orphans. Spilleren inntar rollen som The Traveler, en agent for en mystisk organisasjon kalt The Collective, og får i oppgave å fikse ødelagte tidslinjer gjennom oppdrag som får store konsekvenser.

Claire Lewis hos Polygon beskrev spillet som "moderne skrekk på sitt aller beste", og berømmet måten det binder sammen spillsystemene med en sterk tematisk kjerne. Hun bemerket sin egen skepsis da hun gikk inn i spillet, og minnet om at mens The Medium hadde "en forferdelig forkludret slutt", unngår Cronos den feilen ved å levere flere utfall som gir gjenklang lenge etter at rulleteksten er ferdig.

Kjernen i Cronos er bygget rundt The Travelers utforskning av New Dawn. Hovedpersonen er utstyrt i et temporalt skall, og er mer et instrument for et formål enn en tradisjonell helt. The Collective's oppdragsstruktur introduserer spillerne for mål hvis "essens" må samles inn for en prosess kjent som Ascension. Denne abstrakte terminologien, som Lewis omtalte som et "egennavnproblem", kan tynge tempoet i første halvdel av spillet, ettersom spillerne blir bedt om å sjonglere med begreper som Predecessors, The Vocation og Ascension uten særlig klarhet. Etter hvert som fortellingen utfolder seg, begynner terminologien likevel å tjene sin hensikt, og skaper et fremmedartet byråkratisk system som føles undertrykkende.

Hvordan ser Cronos ut? I slutten av juli publiserte utviklerne 35 minutter med gameplay på YouTube. For å fordype deg i skrekkatmosfæren, bør du se den.

Selve byen New Dawn setter tonen perfekt. Snøen faller på julaften, flakkende lys skinner over gatene som er merket med graffiti, og interiøret er dekket av råtnende innvoller. Det er urovekkende uten å være overveldende, en blanding av ensomhet og forfall som gjenspeiler fortvilelsen i karantenetiden. Innbyggernes notater og klager avslører deres frustrasjon over å være innesperret, og gjenspeiler utmattelsen mange spillere kanskje fortsatt husker fra virkelige hendelser. Lewis fremhevet dette som et av spillets sterkeste fortellerverktøy, og beskrev hvordan "det å sette sammen spillets historie mentalt ved hjelp av narrative brødsmuler" gjorde verden levende for henne.

De foreldreløse er den mest skremmende delen av Cronos, fiender som skaper umiddelbar spenning i hvert eneste møte. De smelter sammen med lik for å bli sterkere, noen ganger ligger de på lur blant hauger av lik, og selv etter døden kan de gjenoppstå hvis de ikke brennes ordentlig med fakkeldrivstoff. De kan sammenlignes med Necromorphs fra Dead Space, selv om Cronos legger ekstra strategi på toppen ved å gjøre ressursforvaltning avgjørende. Skytevåpen er knappe, oppgraderinger er begrenset, og håndverket setter ikke spillet på pause, noe som tvinger frem nøye planlegging. Dette designvalget forsterker fryktfaktoren, ettersom selv menyinteraksjoner blir risikable øyeblikk der overlevelse henger i en tynn tråd.

Selve kampene er straffende og bevisst restriktive. Inventarhåndteringen presser spilleren til å ta vanskelige avgjørelser, og mange våpen kan gå tapt hvis spilleren ikke utforsker området grundig. De trygge rommene, som minner om Resident Evil-skjulestedene, gir et pusterom, men ikke sikkerhet, ettersom fiender fortsatt kan bryte seg inn i dem. Alt dette skaper en følelse av konstant spenning. Lewis skrev at spillet "er ekstremt straffende", men dette er en del av spillets identitet - overlevelse føles fortjent, ikke gitt.

Cronos: The New Dawn er tilgjengelig på Steam.

Stemmeskuespillet er et annet høydepunkt. Kelly Burke leverer en både distansert og subtilt emosjonell prestasjon som The Traveler, og gir liv til en karakter som aldri viser ansiktet sitt. Alan Turkington som The Warden er en sterk motpart, en karakter hvis motstand mot The Collective-ideologien skaper overbevisende filosofiske sammenstøt. Kontrasten mellom deres verdenssyn - den enes kliniske, den andres menneskelige - gjør samspillet mellom dem til noen av de mest minneverdige sekvensene i spillet. Lewis understreket at "Cronos' stemmeskuespill er spillets største styrke", og det er vanskelig å være uenig i det.

Spillets valgsystem er diskret, men virkningsfullt. Dialogalternativene dukker opp hele tiden, selv om deres betydning ikke alltid er umiddelbart synlig. Slutten avhenger imidlertid av et viktig valg etter den siste bossen. Ingen av utfallene er entydig positive eller negative, og begge avslutningene inneholder ettertekster som endrer tolkningen av hva som egentlig skjedde. Lewis observerte at hun "slet med å sovne" fordi hun ikke kunne riste av seg konsekvensene av valget sitt. Denne følelsen av uro demonstrerer Bloober Teams suksess med å skape skrekk som henger igjen, ikke gjennom jump scares, men gjennom psykologiske konsekvenser.

Cronos bruker Unreal Engine 5 i stor grad til å presentere miljøer som er detaljrike, men undertrykkende. Bygninger er overtatt av korrupsjon, julepynt byr på uhyggelige kontraster, og selv små detaljer som herreløse katter som er immune mot The Change, gir både lettelse og mystikk. Disse kattene kan samles inn og plasseres i det trygge rommet, noe som utløser tørre, nesten humoristiske kommentarer fra The Traveler, som for en kort stund bryter gjennom dysterheten. Det er et eksempel på den subtile balansen Bloober Team finner mellom fortvilelse og medmenneskelighet.

Hvis Cronos snubler, er det i sin kompleksitet. Den terminologitunge historiefortellingen kan skremme bort noen spillere tidlig, og vanskelighetsgraden kan frustrere dem som ikke er kjent med overlevelsesskrekkdesign. Det er også øyeblikk der fiendens mekanikk, som å møte allerede sammenslåtte Orphans, kan føles urettferdig sammenlignet med de verktøyene spilleren har til rådighet. Disse frustrasjonene veier likevel ikke opp for spillets prestasjoner.

Cronos: The New Dawn demonstrerer hvordan Bloober Team har vokst siden The Medium, og leverer et spill som ikke bare er mekanisk solid, men også narrativt engasjerende. Skrekken ligger ikke bare i groteske monstre eller trange korridorer, men i moralsk tvetydighet, valgets byrde og redselen for usikkerhet. Lewis uttrykte det best: "En vending i handlingen er ikke god hvis du ikke så den komme; den er god hvis du burde ha sett den komme." Cronos leverer nettopp den typen gevinst, noe som gjør at fortellingen sitter i spillerne lenge etter at spillet er over.

Til syvende og sist er Cronos: The New Dawn et fremragende eksempel på moderne skrekk gjort riktig. Det er stemningsfullt, utfordrende, narrativt lagdelt og støttet av utmerkede skuespillerprestasjoner. Blandingen av tidsreise-science fiction, østeuropeiske omgivelser og psykologisk skrekk sørger for at det ikke føles som et derivat av andre franchiser, selv om det fremkaller deres beste kvaliteter. Selv om den ikke er feilfri, setter den spor, og i en sjanger som ofte er fylt med forglemmelige grøssere, klarer Cronos å være uforglemmelig.

Cronos: The New Dawn er tilgjengelig nå på PlayStation 5, Xbox Series X, Windows PC og Nintendo Switch 2.