Eriksholm: Den stjålne drømmen har en "uklar historie", men den kan fange deg, sier Eurogamer

Eriksholm: The Stolen Dream er et snikende taktikkspill som blander puslespill-lignende møter med stilig presentasjon, og som leverer gjennomgående tilfredsstillende spillopplevelse, men som svikter når det gjelder narrativ drivkraft og finale. Spillet er givende fra øyeblikk til øyeblikk, hvert oppdrag føles håndlaget, og byen i seg selv er en visuell fryd. Men når rulleteksten er over, etterlater historien få emosjonelle spor, noe som hindrer det i å bli virkelig bra.

Stealth-taktikksjangeren har vært på leting etter sin neste store stjerne siden Mimimi Games, skaperne av Shadow Tactics, Desperados 3 og Shadow Gambit, la ned. River End Games - et studio med veteraner som har skapt alt fra Unraveled 2 til Battlefield - har tatt steget opp med Eriksholm: The Stolen Dream. Ifølge Eurogamers anmeldelse sikter det mot en bevisst, nedstrippet tilnærming som fokuserer på grunnleggende stealth-elementer.

En strammere og mer fokusert snikopplevelse

Du begynner spillet som Hanna, den smidige og ressurssterke hovedpersonen, som navigerer i nabolaget sitt mens du unngår et tungt politioppbud. Det er ingen umiddelbar tilgang til våpen eller prangende dingser; de første stadiene handler om å lære seg rytmen med skjul, skygger og distraksjoner. Spenningen kommer fra timing og observasjon snarere enn rå makt.

Offensive verktøy dukker sakte opp. Du får kanskje muligheten til å kaste småstein for å lokke til deg vakter eller bruke en slagpil for å bedøve. Senere kan Sebastian, det fysisk imponerende medlemmet av mannskapet, kvele fiender og svømme over vannhinder, noe som gjør ham spesielt egnet for visse kart. Alva, den tredje spillbare karakteren, kan klatre i avløpsrør og krysse vertikale ruter som andre ikke kan.

Disse evnene er ikke revolusjonerende hver for seg - de er velkjente for alle som har spilt stealth-taktikker før. Det som gjør dem engasjerende, er hvordan River End Games fordeler dem på tre karakterer og deretter designer oppdragene rundt det å veksle mellom dem i riktig rekkefølge. Du spiller egentlig et snikespill på egen hånd, der du kontrollerer hver enkelt agent etter tur for å gjennomføre planer i flere trinn.

Puslespill først, sandkasse i andre rekke

Det er viktig å forstå hva Eriksholm ikke er. Dette er ikke en fri sandkasse der du kan blande evner etter eget forgodtbefinnende. Spillet bestemmer hvilke karakterer og ferdigheter som er tilgjengelige i hvert oppdrag, og i store deler av kampanjen har du ikke hele laget samlet.

Denne strukturen avslører spillets sanne natur: Eriksholm er nærmere et puslespill enn en åpen stealth-simulator. Hvert møte er bygget opp med en "riktig" løsning i tankene. Vakt A må tas før vakt C, men først etter at du har distrahert vakt B, og bare når miljømessige farer er plassert akkurat slik de skal.

Noen spillere vil kanskje synes det er begrensende. Men for de som liker å lese vaktpatruljer, legge merke til dekningsplassering og finne ut av timing, er det dypt tilfredsstillende. Spillets vanskelighetsgrad føles finjustert - utfordrende nok til å holde deg på tå hev uten at det blir frustrerende. Prøving og feiling spiller en rolle, men suksess kommer ofte fra nøye observasjon.

Når alle tre figurene jobber synkronisert, kan du legge intrikate planer der hvert trekk flyter over i det neste, noe som gir en følelse av orkestrert presisjon. Det er en liten kick hver gang en risikabel sekvens utspiller seg akkurat slik den var tenkt.

En by det er verdt å snike seg gjennom

Miljøet er en av Eriksholms største styrker. Den fiktive byen, som er inspirert av det tidlige 1900-tallets Skandinavia, låner arkitektoniske og stemningsfulle elementer fra Nord-Frankrike, Storbritannia og Skottlands barske kystlinjer. Resultatet er en verden som føles jordnær, men likevel distinkt.

Du sniker deg gjennom trange smug opplyst av gasslamper, snirkler deg gjennom uoversiktlige havner og slumbyer, og infiltrerer middelalderske festninger oppgradert med teknologi fra første verdenskrig. Mosete viker og industriområder bidrar til variasjonen, og hvert sted er spekket med troverdige miljødetaljer.

Kameraet er tilbaketrukket, noe som skjuler budsjettbegrensningene, men art direction gjør opp for det. Nivåene er designet for å se levende ut, med forvitrede teksturer og rot som antyder en verden utenfor oppdraget ditt.

Selv om det er få mellomsekvenser, er de et visuelt høydepunkt. De forhåndsrenderte sekvensene har uttrykksfulle ansiktsanimasjoner og subtile opptredener som kommuniserer følelser - engstelse, besluttsomhet, skjult frykt - uten å stave dem ut. Det er tydelig at disse har vært dyre å produsere, men de brukes sparsomt, muligens for å sikre at de forblir virkningsfulle.

Der historien kommer til kort

Selve plottet er brukbart, men mangler tyngde. Det beveger deg fra et miljø til det neste, men det skaper ikke mye press eller emosjonell tiltrekningskraft. Den sentrale antagonistens motivasjon er fortsatt tynt skissert, noe som gjør det vanskeligere å investere i den overordnede innsatsen.

Spillet etterlater noen hull som spillerne selv må fylle, noe som kan fungere bra når det finnes en rik historie eller spennende mysterier. Her føles det mer som manglende bindevev enn tilsiktet tvetydighet. Konspirasjonstråden er der, men den er ikke støttet av nok detaljer til at du bryr deg dypt om å løse den.

Når det er sagt, finnes det enkelte sterke karakterskildringer. Alva, for eksempel, er en overbevisende figur - en gateklok operatør som driver sitt eget territorium med et nettverk av unge tyver. Hun balanserer hensynsløs pragmatisme med glimt av morsinstinkt, noe som skaper en spenning som føles ekte. Hvis Eriksholm noen gang får en oppfølger, kan hun lett bære den.

Det er også glimrende skrevet i tilfeldige øyeblikk: overhørte krangler mellom par, småkrangling blant vaktene, en underhistorie om en utro ektefelle. Disse innslagene får verden til å føles levende og tilfører til tider humor til ellers anspente oppdrag.

Kulisser som leverer

Selv om slutten er overveldende, inneholder reisen dit minneverdige sekvenser. Du kan finne deg selv snikende gjennom en hekklabyrint patruljert av vakter, og du må sno deg gjennom skiftende siktlinjer mens du koordinerer flere karakterer. I et annet oppdrag befinner du deg midt i en kamp, der du må snike deg mellom de stridende for å fjerne viktige mål uten å bli lagt merke til.

Variasjonen i omgivelsene spiller en stor rolle. Noen områder oppmuntrer til vertikal bevegelse, mens andre legger vekt på vannveier eller trange, labyrintlignende korridorer. Designet gjør at du hele tiden må tilpasse deg, og de beste oppdragene belønner deg med øyeblikk der alle verktøy og ferdigheter kommer sømløst til sin rett.

Problemet med avslutningen

Etter all den forsiktige oppbyggingen lander finalen med et brak. I stedet for et spillbart klimaks - en siste infiltrasjon med høy innsats eller en desperat flukt - går den over i en ikke-interaktiv mellomsekvens. Det er ikke noe avsluttende oppdrag som tester din mestring av mekanikken eller binder sammen karakterenes buer.

Denne bråheten gjør at spillet føles som om det avsluttes midt i steget. Med tanke på kvaliteten på stealth-sekvensene tidligere, er det en forspilt mulighet til å gi spillerne et virkelig enestående øyeblikk.

En delt dom

Eriksholm: The Stolen Dream er et spill av kontraster. På den ene siden er banedesignet, mekanikken og den visuelle presentasjonen gjennomgående sterk. Det respekterer intelligensen din, og ber deg om å observere, planlegge og utføre med presisjon. Tilfredsstillelsen av en velutført plan blir aldri kjedelig.

På den annen side mangler fortellingen krokene og innsatsen som skal til for å bære deg helt gjennom, og slutten føles ufullstendig. Karakterene har potensial, men bare glimt av det blir realisert.

For spillere som setter spillopplevelsen først, er dette likevel en polert og givende opplevelse. Stealth-sjangeren har godt av å ha flere titler som dette - fokusert, ferdighetsdrevet og villig til å forplikte seg til en spesifikk designfilosofi i stedet for å jakte på total frihet.

Eriksholm når kanskje ikke helt opp til sjangerens beste, men det er et verdig tilskudd for fans som vil ha spennende, smart konstruerte stealth-gåter i en fantasifull verden. Hvis du kan tilgi mangelen på narrativ slagkraft, vil du finne mye å glede deg over i skyggene av gatene.