Nintendo hater fortsatt prestasjoner (bortsett fra når det i hemmelighet elsker dem)

Nintendo sier nei til prestasjoner på Switch 2... men Zelda Notes er et merkelig lite unntak.

Nintendo-fans, spenn dere fast. Vi har en ny runde med "Nintendo blir Nintendo".

Denne uken fikk vi bekreftelse fra Bill Trinen, Nintendos VP for Player and Product Experience, om at Switch 2 ikke vil ha prestasjoner.

Da Polygon spurte om de endelig ga etter, ga Trinen et enkelt svar:

"Nope."

Helt ikonisk.

På dette tidspunktet er det trygt å si at det ikke bare er stahet eller moteriktig sen beslutningstaking. Nintendo har aktivt motarbeidet prestasjoner i nesten 20 år nå - i bunn og grunn siden Xbox 360 gjorde Gamerscore til en greie. De hopper ikke bare over festen; de brenner invitasjonen.

Hvorfor Nintendo ikke vil ha prestasjoner (sannsynligvis)

Nintendo har aldri formelt forklart hvorfor de ikke gjør prestasjoner. Men teorien som svirrer rundt - og som ærlig talt føles ganske sann - er at Nintendo ser på dem som anti-moro.

I Nintendos filosofi skal selve spillet være motivasjonen din. Du skal ikke trenge skinnende popup-vinduer eller digitale trofeer som forteller deg at du gjør en god jobb. Det handler om naturlig oppdagelse, organisk moro og å følge din egen nysgjerrighet i stedet for å jakte på små dopaminsmuler.

Det er en slags merkelig, gammeldags purisme over det. Som om de vokter videospill fra å bli forvandlet til en gamifisert gjøremålsliste. Og det... respekt, ærlig talt. Prestasjoner kan være bra når de presser deg til å utforske nye deler av et spill, men de kan også rett og slett ødelegge opplevelsen ved å gjøre alt til en sjekkliste.

Nintendos hele greie er: "Hvis du ikke har det gøy når du spiller, kan ikke et lite merke fikse det."

Statistikk for Zelda-notater

Nå er det her det blir rotete.

Til tross for at Nintendo gjentatte ganger sverger til prestasjoner, skyver de inn et mistenkelig prestasjonslignende system i den nye Zelda Notes-appen for Breath of the Wild og Tears of the Kingdom.

Det kalles My Play Data, og det sporer statistikken din.

• Hvor mange fiender har du beseiret?
• Hvor mange skattekister har du åpnet?
• Hvor mange rupees har du hamstret?

Når du når visse milepæler, får du medaljer. Det finnes til og med en Global Play Data-fane der du kan sammenligne statistikken din med andre spillere rundt om i verden.

Si meg, er ikke det ekstremt prestasjonskodet?

"Jeg elsker at disse spillene, til tross for at de er så travle og viltvoksende, nesten er mindful", sier Welsh. "De er designet for å oppmuntre til spontan, organisk utforskning, til å leve og leke i øyeblikket."

Og det var nettopp derfor folk (med rette) fikk panikk da de først hørte om My Play Data. Ville dette med tilbakevirkende kraft skyve Breath of the Wild og Tears inn i sjekklistehelvete?

Nei, heldigvis ikke. Implementeringen er så intetsigende og tannløs at den nesten er usynlig. Det er ikke integrert i selve spillene. Det er gjemt bort i en ledsager-app, der du i utgangspunktet må gjøre en innsats for å bry deg om det.

Dette er ikke Xbox Live eller Steam som dukker opp midt i spillet for å gi deg et dopaminkick. Det er mer som en valgfri utklippsbok du kan sjekke hvis du er nysgjerrig... men det er lett å glemme at den i det hele tatt eksisterer.

Nintendos prestasjonshykleri, forklart

Nintendos hykleri her er ikke veldig overraskende. De har kopiert andre systemer før - når det har gitt mening for dem.

De omfavnet endelig online flerspiller (så vidt), de la endelig til skylagring (på en måte), og nå med GameChat på Switch 2, gjenoppfinner de i utgangspunktet Discord - men Nintendo-ifisert og renset for sikkerhets skyld.

De er villige til å låne ideer, men bare når det tjener deres større visjon om hva spill skal være. Prestasjoner, i hvert fall slik Xbox og PlayStation gjør dem, føles fortsatt fundamentalt i strid med den visjonen.

My Play Data eksisterer ikke fordi Nintendo plutselig fikk prestasjonsfeber. Det er der for å fylle ut Zelda Switch 2-utgavene. Litt ekstra noe for fansen å pirke på. Det er nesten som et lojalitetsbelønningssystem:

"Hei, elsket du dette spillet? Her er et lite merke for å ha drept en haug med Moblins."

Lav innsats. Ikke noe press. Ekstremt valgfritt.

Sånn sett er Nintendos hjerte fortsatt ikke i prestasjoner. De bare pynter opp litt fordi folk forventer det nå.

Sammenligning av Nintendos tilnærming til Xbox og PlayStation

Microsoft behandler prestasjoner nesten som en sentral plattformfunksjon. Spillerpoeng er sosial valuta på Xbox Live. Det er en hel kultur rundt det.

Sony har et litt mer avslappet forhold til det, men Platinum Trophies er fortsatt en skryterett, og noen spillere jakter på 100% fullføring som om det var en heltidsjobb.

Nintendo? Nintendo vil heller dø enn å gjøre et spill til en serie med sjekklistebokser.

Selv i 2025 holder de fortsatt hardnakket fast ved ideen om at opplevelsen i seg selv er belønningen. Og selv når de halvhjertet klistrer på noe prestasjonslignende, designer de det slik at det er så lite invasivt og ignorabelt som mulig.

Det er på en måte forfriskende.

Dagens råd: Oppnå Grass Touch

Nintendos vegring mot prestasjoner er ikke latskap. Det er et genuint kreativt valg - selv om det virker litt hyklersk når de sniker inn halvferdige versjoner i apper som Zelda Notes.

My Play Data er ufarlig. Det er et stille nikk til moderne spilltrender uten å forråde ånden fra Breath of the Wild eller Tears of the Kingdom.

Ingen dopaminfeller, ingen tvungen grind, ingen irriterende popup-vinduer. Bare en uformell liten bonus for de nysgjerrige. Ville ekte prestasjoner ha ødelagt disse spillene? Nei, kanskje ikke. Men noe av det som gjør Nintendo til Nintendo, er deres vilje til å la agnet ligge urørt.

De er ikke her for å gjøre eventyret ditt til et regneark. De er her for å få deg til å bestige et tilfeldig fjell bare fordi det ser kult ut i solnedgangen.