«Worst Class Ever» tar indie-samarbeidsspill tilbake til skolen

Én spiller er lærer. De syv andre er bråkmakere som gjemmer seg blant en klasse med lydige NPC-er, og timen er selve jaktmarken. «Worst Class Ever» er et asymmetrisk flerspillerspill som utspiller seg på en lys og moderne japansk videregående skole, utviklet av Elegoose Games og utgitt av 2P Games.

Den uoppførte halvdelen vinner ved å gjøre små forbudte ting uten å bli oppdaget: spise ved pulten, sende lapper, kaste bananskall, spille på mobilen. Lærerens oppgave er å finne ut hvilke av elevene i rommet som faktisk er spillere. Kartlisten strekker seg over timeplanen, fra datarom til idrettsbaner til trappetrinnsformede forelesningssaler. Spillet er allerede oppført på Steam, men uten angitt utgivelsesdato ennå.

Det er i den kunstneriske utformingen det blir merkelig. Den mannlige læreren smiler konstant, noen leksjoner foregår i mørket, elevene bærer røykgranater, og personalet har lov til å slå elever og binde dem fast til trepæler. Rock Paper Shotgun beskrev det som «ett teksturpakke unna et sosialt Little Nightmares», noe som er en treffende beskrivelse av skjermbildene, selv om ingenting her er markedsført som skrekk.

Spillet kommer også med en sjangerdebatt på forhånd. Presentasjonen beskriver seg selv som et «don’t-call-it-friendslop»-spill, og låner dermed betegnelsen som ble myntet i mars 2025 som et skjellsord for billig sosialt samarbeidsspill, og som siden er blitt delvis gjenvunnet av de som lager slike spill. PEAKs utvikler Nick Kaman har hevdet at disse spillene bevisst hopper over polert grafikk og historie, fordi de er laget for å levere én spesifikk opplevelse snarere enn å konkurrere om priser.

«Det er egentlig bare gøy å være en hater»

— Nick Kaman

PEAK er målestokken for alt i dette miljøet. Det startet som en fire ukers game jam, solgte mer enn 10 millioner eksemplarer, og utviklerstudioene har vært tydelige på at det aldri ble designet for å kjøre i all evighet som en live-tjeneste. Kaman har også påpekt hva som følger etter en suksess, nemlig en bølge av raske etterligninger og kopier laget med minimalt innsats som fyller butikkhyllene til hele kategorien fremstår som engangsvarer. Hvert asymmetrisk eller sosialt co-op-spill som har blitt lansert siden, har blitt vurdert i lys av denne utviklingen, inkludert de som fortjener bedre.

Den andre nylige suksessen kom fra Kyiv. «Dear Passengers», det fysikkbaserte samarbeidsspillet der én spiller flyr et konkursrammet lavprisflyselskap mens resten jobber i kabinen, havnet på 700 000 Steam-ønskelister på under to dager, basert på en premiss man kan beskrive i én setning. Det er det egentlige mønsteret bak suksessene, og Worst Class Ever har den samme egenskapen: lærer mot skjulte bråkmakere trenger ingen forklaring.

Det som skiller det fra flyselskapspillet, er hvor presset kommer fra. «Dear Passengers» eskalerer til flyet blir en ragdoll-blender, noe som er den kaos-timer-energien jeg ikke orker. Et rom der faren er et annet menneske som sakte avgrenser hvem som har beveget seg, ligger nærmere sosial deduksjon, og det er en form jeg gjerne vil tilbringe en hel kveld med.

Risikoen ligger på lærerens side. Asymmetriske spill står og faller på om rollen som enkelt spiller er morsom når man taper, og syv bråkmakere mot ett par øyne er et skjevt forhold før man legger til NPC-er som oppfører seg som de skal og sløser bort lærerens oppmerksomhet. «Among Us» løste dette ved å gjøre mannskapets oppgave kjedelig med vilje. «Worst Class Ever» lover et klasserom som er så travelt at læreren faktisk må tolke oppførselen.

Det er ennå ikke kjent noe om pris, spilletid eller om lærerrollen roterer mellom rundene. Traileren viser en røykgranat uten å forklare hvem som får en eller hvorfor. Jeg vil også gjerne vite hvor mange NPC-elever som fyller rommet, fordi det tallet avgjør om det å gjemme seg er en ferdighet eller et myntkast.

Det som finnes akkurat nå, er en Steam-side, en trailer og en premiss som forklarer seg selv. I en sjanger der de fleste spillene er et spøkelseshus med et annet utseende, er et japansk klasserom og en smilende voksen som leter etter den ene ungen som spiser godteri bak en lærebok, i det minste en setting som ingen andre bruker.