Festningens vakre og brutale terninger

Jeg kalte ridderen min Lickity Split, en fange hos en skurkaktig trollmannskonge i det nye fangehullsrollespillet The Fortress. Det var et ordspill jeg fant på på "Lich", og det var jeg som førte ham i døden bare seks rom unna startcellen hans.

Mitt andre forsøk som trollmann varte bare i fem minutter. Spillet er et fangehullsspill med en morderisk fiksering på terningkast. Åpningen av Steam-demoen etablerer dette umiddelbart. Hver kamp innebærer å kaste terninger i tre forskjellige farger og bruke terningkastene på å angripe fiender som har helsepoeng i en tilsvarende farge. Hvis terningene du kaster ikke matcher fiendens helsefarge, kan du ikke angripe, og du må avslutte turen og ta skade av fiendene dine. Det er et system som krever både strategi og en god porsjon flaks. Min egen rollefigur, Lickity Split, så ut til å ha forferdelig flaks.

Det er en liten nåde i kampdesignet. Alle terninger du ikke bruker til å angripe, fyller en måler for et kraftig områdeangrep når du avslutter turen din. Dette spesielle trekket skader alle fiender på skjermen uten at du trenger å matche farger. Ulempen er at du kanskje ikke overlever lenge nok til å fylle måleren helt. Jeg fant ut av dette på den harde måten. Jeg trodde ridderen min var på god vei gjennom fengselets pikselaktige skygger, men en spøkelseshund satte en brå sluttstrek for ferden.

Min påfølgende runde som trollmann endte i nøyaktig samme rom, beseiret av den samme fienden. Spillet etablerer vanskelighetsgraden tidlig og uten unnskyldninger, noe som gjør hvert eneste møte til en anspent kalkulasjon av risiko og ressursforvaltning. Kunststilen er frodig og malerisk, og står i skarp kontrast til spillets brutale og nådeløse natur. Fiendene er detaljerte og animerte, og de hakker og gaper når de gjør seg klare til å slå til.

The Fortress tilbyr ni karakterklasser, som hver spesialiserer seg i en annen terningfarge eller en kombinasjon av dem, noe som tyder på en god del omspillbarhet. Karaktertilpasningen strekker seg til tre utstyrsspor som kan endre sjansene dine for å overleve. Jeg fant et rustent skjold som kunne avbryte ett angrep før det gikk i stykker, og en fortryllet skriftrull som la til et enkelt, avgjørende pip til den blå magiske terningen min. Disse små fordelene føles monumentale når ett eneste skadepunkt kan utgjøre forskjellen mellom seier og nederlag. Citadellet er også befolket av skikkelser som ikke umiddelbart er fiendtlige.

Jeg møtte antydninger til vampyrhandlere, falne abbeder og andre skumle skikkelser, alle med sine egne hemmeligheter og baktanker, noe som tilfører et lag av narrativ mystikk til fangehullsgjennomgangen. Disse interaksjonene antyder en verden med mer dybde enn en enkel serie med kamprom.

Et sted der oppe venter trollmannskongen. Etter å ha dødd to ganger i rom seks, har jeg ingen lyst til å finne ut hvor mange terninger som skal til for å beseire ham. Spillet føles enklere og mer direkte enn komplekse rutenettbaserte crawlere, og byr på et jevnt, lineært angrep av kamper avbrutt av et og annet skatterom. Fokuset ligger fortsatt helt og holdent på terningkastet. Hele spillet lanseres på Steam i morgen.