Terminator 2D: Ingen skjebne anmeldelse: En forsiktig retur til dommedag i to dimensjoner

Terminator 2D: No Fate kommer som et bevisst tilbakeblikk, bygget for å minne om en periode da lisensierte spill jaget umiddelbarhet snarere enn lang levetid. Den sideskrollende actiontittelen er utviklet av Bitmap Bureau, og tilpasser Terminator 2: Judgment Day til en kompakt arkadestruktur som favoriserer repetisjon, vanskelighetsgrad og visuell troskap fremfor moderne servicedrevne forventninger. Spillets design går imot dagens trender, og satser i stedet på korte økter, begrensede ressurser og et smalt mekanisk omfang som gjenspeiler 16-bits konsollutgivelser fra begynnelsen av 1990-tallet. Resultatet er et spill som behandler begrensninger som en funksjon snarere enn et kompromiss.

I vår forhåndsomtale av Terminator 2D ble prosjektet posisjonert som et direkte svar på nostalgi, uten ironi. Terminator 2D: No Fate lanseres 5. september på PS5, PS4, Xbox Series X/S, Xbox One, Nintendo Switch og PC, og omarbeider James Camerons film til et pikselkunstarkadeformat. Bitmap Bureau ser på spillet som en nytolkning snarere enn en gjenfortelling, og kombinerer sidescrollende kamp med flere spillbare figurer og filmnøyaktige kulisser. Presentasjonen lener seg på håndanimerte sprites, skarpe silhuetter og gjenkjennelige scener som er designet for rask, repeterbar spilling.

Den kritiske konteksten rundt utgivelsen er delvis formet av Luke Reillys anmeldelse på IGN, som fremstiller spillet som en bevisst avvisning av samtidens designnormer. Reilly posisjonerer Terminator 2D som et svar på flere tiår med mekanisk inflasjon, og legger merke til hvordan spillets struktur er et ekko fra en tid da gjenspillingsverdien kom fra mestring snarere enn innholdsvolum. I sin vurdering fremhever han spillets kortfattethet og stivhet som bevisste designbeslutninger snarere enn begrensninger, og forankrer anmeldelsen i en historisk sammenligning snarere enn i moderne forventninger.

"Gjør ingen feil, teamet hos Terminator 2D: No Fate-utvikleren Bitmap Bureau har sett denne fremtiden, og de liker den tydeligvis ikke." - Luke Reilly

Hovedhistorien følger hendelsene i Terminator 2 med mindre avvik, og fullføres på omtrent en time for spillere som klarer et rent løp. Hvis du mislykkes, tilbakestilles fremdriften på en måte som gjenspeiler arkadekabinettene og de tidlige konsollkassettene, der memorering og mønstergjenkjenning var sentralt for å komme videre. Det er et tak på ni fortsettelser, og overflødige pickuper konverteres til poeng i stedet for sikkerhetsnett. Systemet tvinger frem disiplin, slik at hver feil blir kostbar og hvert vellykkede løp føles fortjent.

"Denne filosofien føles ganske sterkt innbakt i Terminator 2D, og selv om jeg ikke lenger har tid, tålmodighet eller de sukkerforsterkede refleksene til en 12-åring uten jobb, respekterer jeg formatet."- Luke Reilly

Spillet skifter regelmessig til tross for den korte spilletiden. Nivåene veksler mellom Contra-inspirerte løp-og-pistol-kamper, nærkamper og langsommere sekvenser som baserer seg på posisjonering og unnvikelse i stedet for ildkraft. En bemerkelsesverdig del foregår på Pescadero State Hospital, der aggresjon erstattes med stealth, og spillerne må unngå T-1000 mens de navigerer gjennom skriptstyrte patruljer. Spenningen i disse segmentene er mindre avhengig av mekanikk og mer av timing, lydsignaler og musikkplassering.

Lyddesignet spiller en sentral rolle gjennom hele spillet. Uten stemmeskuespill er spillet avhengig av lydsporet for å bære stemning og tempo. Terminator 2s originale temaer er omarrangert til tyngre, raskere komposisjoner som forsterker arkadetempoet. I enkelte øyeblikk, som i bikerbar-sekvensen, integreres lisensiert musikk på måter som understreker spillerens handlinger i stedet for bare å fylle bakgrunnsrommet. Lydsporet fungerer som et strukturelt element snarere enn et dekorativt element.

"Terminator 2D er like fantastisk å se på som det er å lytte til." - Luke Reilly

Visuelt sett prioriterer spillet animasjonens klarhet fremfor rene detaljer. Karakterspritene er uttrykksfulle og flytende, med vekt på bevegelse og effekt. T-800s tyngde formidles gjennom langsomme bevegelser og kraftige treffreaksjoner, mens Sarah Connors animasjoner fokuserer på fart og unnvikende bevegelser. Miljødetaljene er sparsommelige, men presise, og bruker farger og kontraster for å lede spillerens oppmerksomhet uten å forstyrre skjermen.

De spillbare figurene inkluderer T-800, Sarah Connor og en framtidsversjon av John Connor, som alle er bygget opp rundt ulike mekanikker. T-800 absorberer skade og leverer kraftfulle nærkampangrep, men beveger seg sakte. Sarah bytter ut holdbarhet med smidighet, og er avhengig av glidende angrep og et lasersikte som øker skaden på bekostning av bevegeligheten. John Connor opererer på mellomlang til lang avstand, og bruker en plasmagevær og eksplosiver til å kontrollere rommet i stedet for å storme frem. Forskjellene oppmuntrer til å spille på nytt uten å endre den underliggende strukturen.

T-1000 fungerer som den primære antagonisten, og dukker opp i både kampsituasjoner og skriptlagte sekvenser. Dens forvandlinger i flytende metall er gjengitt gjennom raske sprite-endringer som formidler ustabilitet og trussel. I de første gjennomspillingene skaper disse møtene usikkerhet, ettersom fiendens oppførsel bryter med standardmønstrene. Ved gjentatte gjennomkjøringer blir det tydelig at de er skriptet, men det første inntrykket forblir sterkt.

Et av spillets mer omdiskuterte valg er den begrensede tiden som brukes på å kontrollere T-800. Utenom MC-baren og kanaljakten blir karakteren ofte satt på sidelinjen til fordel for Sarah eller John. Ikoniske øyeblikk fra filmen, som konfrontasjoner på Cyberdyne Systems eller stålstøperiet, blir enten forkortet eller observert i stedet for spilt. Fraværet av Arnold Schwarzeneggers skikkelse kan delvis forklare denne tilbakeholdenheten, selv om spillet ikke tar det opp direkte.

"Jeg er ikke sikker på om det at T-800 er satt litt på sidelinjen har noe å gjøre med at Arnold Schwarzenegger ikke er med i spillet." - Luke Reilly

Etter å ha fullført hovedhistorien låser spillerne opp forgreningsveier som fører til alternative avslutninger. Disse rutene introduserer små variasjoner til eksisterende nivåer og gir tilgang til bonusmoduser som Boss Rush og et Sarah-fokusert scenario med tittelen Mother of the Future. En arkademodus fjerner fortsettelsene helt, noe som forsterker spillets satsing på vanskelighetsgrad. Disse tilleggene forlenger spilletiden i beskjeden grad, men endrer ikke opplevelsen fundamentalt.

Bitmap Bureaus tilnærming favoriserer samhold fremfor ekspansjon. Spillet forsøker ikke å modernisere Terminator 2 gjennom åpne systemer eller vedvarende progresjon. I stedet behandler det kildematerialet som et fast rammeverk, og tilpasser det til et format som verdsetter presisjon og repetisjon. Designet forutsetter at spillerne mislykkes, starter på nytt og gradvis forbedrer seg, i stedet for å konsumere innholdet én gang og så gå videre.

Terminator 2D: No Fate er en fokusert adaptasjon som forstår sine begrensninger. Den korte lengden, de rigide systemene og den selektive bruken av fanservice gjenspeiler et studio som ønsker å hedre en spesifikk periode innen spilldesign. Selv om enkelte filmatiske øyeblikk ikke blir utforsket, lykkes det med å oversette tonen og rytmen i forlaget til en interaktiv form som føles konsekvent og bevisst. Spillet fungerer mindre som en omfattende gjenfortelling og mer som en spillbar artefakt, bygget for spillere som er villige til å møte den på dens egne premisser.

Terminator 2D: NO FATE er tilgjengelig på PC via Steam.