Den Tim Burton-inspirerte spillsjangeren på fremmarsj

En ny spilltrend er i ferd med å vokse frem, bygget på den mørke, eksentriske og finurlige stilen som ofte forbindes med Tim Burtons verk. Disse "Burtonlikes" blander koselig skrekk med en stop motion-inspirert estetikk, med bleke ansikter, trøtte øyne og merkelige, drømmeaktige verdener. Spill som Lost in Random, Harold Halibut, The Midnight Walk og det kommende Gloomy Eyes deler dette særegne visuelle DNA-et, og trekker veksler på Burtons filmatiske arv samtidig som de skaper unike spillopplevelser. Selv om ikke alle uhyggelige spill passer til merkelappen, skiller Burtonlikes seg ut ved å balansere makaber sjarm med tilgjengelighet, og favoriserer det merkelige fremfor det virkelig skremmende.

Noen spillere begynte å tenke på begrepet "Burtonlike" da Lost in Random kom ut i 2021. Spillets visuelle uttrykk føltes som hentet rett fra en stop motion-film - og det var ikke tilfeldig, ettersom utviklerne åpent nevnte innflytelser fra alt fra Laika Studios til Burtons egne filmer. Hovedpersonen Even så ut som en goth fra midten av 2000-tallet, blek og trøtt i øynene, i en verden der sollyset virket som en myte. Denne blandingen av barnlig undring og foruroligende detaljer banet vei for en bredere estetisk bevegelse.

Stop motion spiller en sentral rolle i sjangerens identitet. Burtons egne Corpse Bride og Frankenweenie - og hans egen produksjon av The Nightmare Before Christmas - var med på å definere uttrykket. Selv om Nightmare ble regissert av Henry Selick, satte blandingen av finurlige figurer og hjemsøkende kulisser et varig kulturelt avtrykk, som også ble videreført i Selicks Coraline, som kanskje er den mest Burton-aktige filmen Burton aldri lagde.

De siste årene har flere spill kommet inn i folden. I 2024 kom Harold Halibut, et langsomt narrativt eventyr med håndlagde leiremodeller og stop motion-bilder. Det fulgte en sliten helt som navigerte seg gjennom livet om bord på et undervannsromskip, og kombinerte visuell særhet med intim historiefortelling. The Midnight Walk, et koselig skrekkpuslespill fra MoonHood Studios, tok konseptet videre - ved hjelp av skulpturerte leirdukker og håndlagde verdener for å skape en uhyggelig, men innbydende atmosfære. Her guidet spillerne Potboy gjennom episodiske kapitler, og møtte karakterer som føltes som om de hørte hjemme i en Burton-sidehistorie.

I høst kommer Gloomy Eyes til å slutte seg til serien. Premisset - en jente og hennes zombievenn som prøver å gjenopprette solen i en dyster verden - høres skreddersydd ut for sjangeren. Spillet blander gåteløsning med utforskning i diorama-lignende etapper, og skifter kontroll mellom de to hovedrollene. Utviklerne nevner åpent Burtons stop motion-filmer som en inspirasjonskilde, og den grafiske stilen kunne passert som et stillbilde fra Corpse Bride.

Diskusjonen om Burtonlikes reiser naturlig nok spørsmålet om grenser. Spill som Bramble: The Mountain King deler den mørke eventyrstemningen, mens Little Nightmares matcher noen av de visuelle signalene, men heller mot mer intens skrekk. Hvis det finnes en definisjonslinje, kan det være at Burtonlikes sikter mot "koselig skrekk" - urovekkende, men ikke overveldende, med plass til sjarm, humor og hjerte.

Ideen om koselig skrekk er viktig. I Burtonlikes er mørket dempet av det surrealistiske og lekne. Død, forfall og skyggefulle kroker eksisterer side om side med innfall og uskyld. Det er denne dualiteten som gjør dem tilgjengelige for et bredere publikum - av samme grunn som The Nightmare Before Christmas fortsatt er en kulturell prøvestein flere tiår etter utgivelsen.

Lost in Random har selv vokst utover sine opprinnelige eventyrrøtter. Lost in Random: The Eternal Die, en spin-off roguelike fra det nye studioet Stormteller Games, tar utgangspunkt i den samme rare settingen og kjører den gjennom fartsfylte, omspillbare kamper. Du spiller som dronning Aleksandra, fanget i en forbannet terning som hun en gang hersket over, og nå kjemper du deg gjennom prosessuelt genererte arenaer med våpen, spesialkort og hjelp fra en sansende terning ved navn Fortune. Den mørke fantasy-estetikken er intakt, noe som forsterker hvordan det Burton-aktige uttrykket kan overføres til helt andre sjangre.

The Eternal Die er en blanding av stilisert grafikk, sære karakterer og tematisk samhold som holder det i den Burton-lignende samtalen, selv om det skifter spillfokus. Mens det opprinnelige Lost in Random lente seg på utforskning og fortelling, prioriterer The Eternal Die action og variasjon i byggingen, men det føler seg likevel hjemme i subgenrens voksende katalog.

En ting som skiller Burtonlikes fra bredere skrekk- eller fantasytitler, er den bevisste omfavnelsen av håndlaget ufullkommenhet. Enten det er bokstavelig talt skulpturert leire eller digitale modeller som er designet for å se håndlagde ut, fanger disse spillene den taktile sjarmen til stop motion-filmer. Karakterene har ofte overdrevne trekk - store øyne, krokete lemmer, skjeve smil - som gjør dem umiddelbart gjenkjennelige og litt urovekkende, uten at det blir marerittaktig.

Etter hvert som trenden får fart, kan det hende at utviklerne begynner å identifisere spillene sine som Burtonlikes i markedsføringen, i stedet for bare å henvise til The Nightmare Before Christmas som en inspirasjonskilde. Merket kan gi spillerne en umiddelbar følelse av hva de kan forvente: lunefullt mørke, eventyrverdener og stop motion-inspirert grafikk.

Skrekkens økende popularitet i spill, kombinert med den økende etterspørselen etter koselige, mer emosjonelt balanserte opplevelser, skaper grobunn for at Burtonlikes kan blomstre. Markedet har plass til både de helt store skrekkfilmene og de mildere, mer finurlige skyggene som kastes av Burton-inspirerte verdener. Selv om estetikken er forankret i filmhistorien, gjør spillenes interaktivitet det mulig for spillerne å utforske disse rommene på en måte som ingen film kan tilby.

Burtonlikes er ikke bare et forbigående nikk til en berømt regissørs stil; de representerer en sammensmelting av visuelle fortellertradisjoner med moderne spilldesign. Fra terningkast til leirskulpturerte mysterier - disse spillene inviterer spillerne inn i rom som på samme tid er fremmede og velkjente. Sjangeren er kanskje fortsatt i sin spede begynnelse, men fundamentet er sterkt, og for hver ny tittel blir identiteten skarpere.

For spillere som har vokst opp med Burtons filmer eller bare setter pris på blandingen av skummelt og søtt, tilbyr Burtonlikes et rom der det makabre er tilgjengelig og til og med trøstende. Med flere utgivelser i horisonten og utviklere som omfavner merkelappen, kan denne nye sjangeren bli et varig innslag i spillandskapet.