Blue Prince vil ikke at du skal fullføre den

Blue Prince gjør alt for ikke å ta slutt. Du tror kanskje at du er kommet til veis ende når du løser koden, låser opp rom 46 eller finner den maskinskrevne lappen adressert til Simon som avbrytes midt i en setning. Men hver gang du når en konklusjon, skyver spillet deg forsiktig mot en ny uløst tråd. En uåpnet dør. Et puslespill som blir hengende igjen. En spiral av stjerner som fortsetter å vokse på himmelen.

Til å begynne med virker det som et vanlig puslespill, bare større og med flere lag. Men når du har brukt hundre timer på å kartlegge hver eneste centimeter av Mount Holly Manor, blekner illusjonen. Det som står igjen, er ikke en storslått løsning eller en avsluttende filmsnutt - det er en stille erkjennelse. Dette spillet var aldri ment å bli fullstendig løst.

Det finnes øyeblikk som treffer med klarhet. Et dagboksnotat avslører hvordan Herbert Sinclair, arkitekten bak herregården og mangeårig puslespillmaker, brukte flere tiår på å prøve å knekke den samme koden som broren Simon ikke klarte å løse. Han lyktes heller aldri. Ikke fordi han ga opp, men fordi noen ting ikke er ment å bli fullført.

Du føler tyngden av det når du leser notatene hans. Du kjenner det igjen når Marys nærvær - Simons forsvunne mor - begynner å dukke opp til overflaten gjennom brødsmuler etterlatt i hemmelige rom. Hver ledetråd er intim, bevisst og fører ofte ikke til noe konkret. Bare nye fragmenter. Nye spiraler.

Det er ikke tilfeldig. Blue Prince skaper mystikk med vilje og holder tilbake en avslutning av prinsipp. Det er ikke et spill om svar, det er et spill om hva det vil si å ikke ha dem. Frustrasjonen, trangen til å vite, den manglende evnen til å få en avslutning - det er det emosjonelle hjertet i opplevelsen.

Det er det som skiller Blue Prince fra andre mysterie- eller puslespill. Selv de mest kryptiske indiespillene klarer som regel å knytte trådene sammen hvis man anstrenger seg nok. Her er trådene vevd inn i flere tråder. Det finnes gåter som kanskje aldri blir løst, og det er nettopp det som er poenget.

Det er en dristig avgjørelse. Spill som dette lever eller dør vanligvis av sin evne til å knytte historie og mekanikk sammen til slutt. I stedet speiler Blue Prince noe som ligger nærmere ekte sorg. Du kan lære så mye om en person - Mary, Sinclair, Aurevi - men det vil alltid være deler av dem som er innelåst, enten tapt i tid eller forseglet bak noe ingen kan åpne.

Det er meningen at du skal føle spiralen. Det er meningen at du skal nå grensen og fortsatt føle at du mangler noe.

Selv samfunnet har nådd dette punktet. Spillere har rullet kreditter to ganger, sett "avslutninger", løst de største gåtene, og likevel tilbakestilles spillet. Nye notater dukker opp. Nye hemmeligheter lokker. Ingen er enige om hva det endelige svaret er, eller om det i det hele tatt finnes et.

Chris Person kalte i sin refleksjon over Blue Prince denne følelsen for en "metatekst om gåter og ledetråder". Han mente at antiklimakset ikke er en feil - det er et budskap. Noen mysterier bare plager deg. Noen gåter er ikke skrevet for å bli løst, men for at du skal stirre på dem i all evighet.

Hvis det høres tungt ut, så er det det. Blue Prince er ikke en ren opplevelse. Det roter med instinktene dine. Det gir deg verktøyene, og etterlater deg uten en avslutning. Og på den måten forteller det en historie de fleste puslespill aldri ville forsøkt seg på.

Det er dette som gjør det til mer enn bare et smart design. Det er det som gjør det personlig. Du løser ikke bare oppgaver for å få fremgang i historien. Du leter etter mennesker som allerede er borte. Du setter sammen ekkoene av en familie som er splittet av tid, død og usagte ting.

Det er som å prøve å huske noen du har mistet. Jo mer du ser tilbake, jo mer innser du hvor mye du har gått glipp av. Hvor mange spørsmål har du aldri tenkt på å stille? Hvor mange svar er nå utenfor rekkevidde?

Når spillet etterlater deg stirrende på stjernene - én til i spiralen hver gang du ser opp - forstår du at historien ikke er over. Den fortsetter bare uten deg.

Blue Prince er kanskje det første puslespillet som er designet for aldri å bli ferdig. Ikke fordi det er ødelagt, men fordi det handler om hva som går i stykker når mennesker legger igjen biter av seg selv. Og når du følger sporene deres, finner du ikke svar. Du finner fravær. Du finner lengsel.

Du finner et budskap påbegynt på en skrivemaskin som aldri vil bli fullført.

Og du går videre.