Splatoon 10 år gammel: Fortsatt friskt, fortsatt rart

Splatoon er offisielt 10 år gammelt, og det er fortsatt det merkeligste online skytespillet Nintendo - eller noen andre - noen gang har laget. Det ble født i en post-Call of Duty-verden og ble på en eller annen måte laget for barn, og passet aldri inn i noen tradisjonell sjangerbane. Det handlet ikke om drap. Det handlet ikke om territoriekontroll i vanlig forstand. Det handlet om farger, kaos, mote og stemning. Ti år senere føles beslutningen om å bryte med normen fortsatt revolusjonerende.

Det som gjorde Splatoon så annerledes, var at det ikke hentet de fleste av ideene sine fra andre spill. I stedet så det ut i den virkelige verden - Tokyo streetwear, graffitikunst, J-pop-idoler, sommerfestivaler - og remixet det hele til noe helt eget. Dette var ikke tilfeldig. Nintendo hadde ikke som mål å lage et barnevennlig skytespill. De ville ha noe helt nytt, og de begynte med 70 forskjellige konsepter før de landet på Splatoon.

"Vi ønsket å skape en ny type spill, uten å bekymre oss for å prøve å passe inn i eksisterende spillsjangre." - Tidligere Nintendo-sjef Satoru Iwata

Dette sitatet var en del av et promointervju, men det holder vann. Det som er slående i den tidlige designprosessen, er hvor lite tradisjonelt spillspråk som dukker opp. I stedet stilte utviklerne seg selv grunnleggende, intuitive spørsmål. Ikke "hvilke mekanikker fungerer i skytespill?", men "hva føles godt å spille?" "Hva gir mening visuelt?" "Hva ville være morsomt å ha på seg?"

Den første fungerende prototypen hadde spillere som dekket en slagmark med blekk. Men figurene var ikke blekksprut. De var tofublokker. Enkle kuber med blanke ansikter som kunne forsvinne i blekket. Funksjonelle, men helt usalgbare. Teamet byttet kort til kaniner - lettere å lese i bevegelse, med sine lange ører og tydelige silhuetter - men de møtte veggen igjen: Hvorfor skyter kaniner blekk?

Til slutt var det noen som sa: "Blekksprut skyter blekk". Og alt falt på plass.

Det var da design, fortelling og mekanikk endelig passet sammen. Blekksprutene kunne svømme gjennom blekket. Det betydde vertikal forflytning. Det betydde snikangrep. Det betydde å gjøre et skytespill om til et kappløp om territorium. Den ene avgjørelsen låste opp alt annet.

Våpnene i Splatoon er ikke våpen i tradisjonell forstand. De er vannpistoler, malerruller, blekkpensler og bøtter. Den typen ting du har sett på en lekeplass eller i en kunstklasse. Det er ingen læringskurve hvis du er en 10-åring som tar det opp for første gang. Du bare skjønner det.

Den lekenheten smittet over på resten av spillet. Splatoons kart føltes som skateparker og byplasser. Hovedknutepunktet, Inkopolis, var en blanding av Tokyos motedistrikter og Instagrammede smug. Maskotene - Squid Sisters, Pearl og Marina, Deep Cut - var inspirert av idoler og DJ-kultur fra den virkelige verden, fra Hatsune Miku til hiphop-duoer.

Å komme inn i Splatoon betydde ikke bare å lære seg å spille - det betydde å oppdage en hel stemning. Estetikk var viktig. Mote var viktig. Ikke fordi det økte statistikken (vanligvis), men fordi det sa noe om deg. På den måten slo det faktisk Fortnite.

Sammenligningen er vanskelig å unngå. Begge spillene har stil-først-design, roterende sesongbaserte arrangementer og konserter i spillet. Men Fortnite ønsker å være alt - en kino, et konsertlokale, en merkevareavtale-maskin. Splatoon har alltid vært mindre. Strammere. Mer fokusert.

Hvert Splatoon-spill har til slutt sin "final Splatfest" - et siste oppgjør før live-støtten stopper. Det finnes ingen endeløse oppdateringer, ingen merkevarekryssinger, ingen Ariana Grande- eller Star Wars-skinn. Spillet har en begynnelse og en slutt. Festen varer ikke evig.

Likevel var Splatoons arrangementer aldri bare gimmicker. Splatfests ba spillerne om å velge side - ketchup mot majones, pirater mot ninjaer - og deretter kjempe om helgens ære. Det var delvis en debattklubb, delvis et nettmøte og delvis et markedsføringsfremstøt. De var åpenbare forsøk på å skape engasjement, men de ga også spillet struktur. Et ritual.

"Når de er på sitt beste, føles Splatfests som nabolagsfester." - GameSpot

Splatoons tilnærming til sosiale medier fulgte samme logikk. Inkopolis lar spillerne legge ut håndtegnede meldinger som vises i spillet, hentet fra sanntidsoppdateringer. Ingen algoritme, ingen kuratering, bare rå tanker og rar kunst fra fremmede. Som en feed uten uendelig scroll.

Den umiddelbare tilstedeværelsen av mote, hendelser og kommunikasjon gjør at Splatoon føles som et øyeblikksbilde i tiden. Verden er ikke bare stilig. Den føles levende. Disse blekksprutbarna går i gamle menneskeklær. De hører på musikk som mennesker kan ha laget. De spiller menneskelige spill i en post-menneskelig verden. Alt er lyst og optimistisk, men den underliggende historien er postapokalyptisk. Jorden er borte. Blekksprutene tok over.

Det er ikke subtilt. Og det prøver ikke å være det.

Du kan ikke spille det originale Splatoon lenger. Serverne er nede. Inkopolis fra 2015 er borte. Du måtte være der. På den måten gjenspeiler Splatoon sin egen historie - en kultur bygget på knoklene til en annen. Unger i kule jakker som danser til musikk de ikke helt forstår, og som kaster maling rundt seg som om det betyr noe.

Og for mange av oss gjorde det det.

Splatoon som 10-åring handler ikke om nostalgi. Det handler om å innse hvordan noe så rart, stilig og dristig bare kunne ha kommet fra Nintendo i 2015. Og hvordan, til tross for alt som har endret seg i spillverdenen siden den gang, ingenting annet egentlig føles som det.