MY HERO ACADEMIA: Alls rettferdighet Anmeldelse

MY HERO ACADEMIA: All's Justice kommer når animeen avslutter sin siste sesong, og tilpasser Final War Arc til en tag team arena fighter utviklet av BYKING og utgitt av Bandai Namco. Spillet ble lansert 6. februar 2026 for PlayStation, Xbox og PC, til en pris på £54,99 for standardutgaven. Det har 68 spillbare figurer, en forgrenet historiemodus, en ny åpen utforskningsfunksjon kalt Team-Up Mission og over tusen opplåsbare ting, alt fra figurskinn til seierspositurer.

Spørsmålet var aldri om dette spillet ville eksistere, men om det kunne gjøre mer enn de to One's Justice-oppføringene klarte.

Den siste krigsbuen får en trofast, forgrenet gjenfortelling

Historiefortellingen plasserer spillerne midt i animeens syvende sesong, nærmere bestemt rundt episode 144, der heltene iverksetter planen sin om å spre skurkene over hele Japan og angripe dem i isolerte grupper. Derfra deler fortellingen seg over forskjellige slagmarker, og hver fullførte gren låser opp nye mellomsekvenser og flere kamper sett fra motstridende perspektiver. Når du for eksempel fullfører et møte med Shigaraki, kan du spille som Shigaraki og se de samme hendelsene fra hans side. Denne forgreningstilnærmingen gir historien ekte gjentakelsespotensial og dekker nesten alle konfrontasjoner i buen, fra de store kulissene til mindre trefninger som involverer sekundære helter.

Spillet spiller gjennom disse hendelsene ved hjelp av tre forskjellige presentasjonsformater, avhengig av hvor hver scene befinner seg i animeens produksjonstidslinje. Kamper fra tidligere sesonger vises i full-motion-scener som er rendert i spillets motor, og de mest dramatiske øyeblikkene får en dedikert filmatisk behandling som ser polert ut. Hendelser fra midten av serien vises gjennom animerte stillbilder hentet fra animeen. Scener fra den siste sesongen, som fortsatt gikk på lufta mens spillet ble utviklet, vises i stedet som fargede mangapaneler. Ingen av disse overgangene føles smidige, og de animerte stillbildene er det svakeste leddet. Karakterene "snakker" gjennom raske skjermbilde-sekvenser som ser mer oppstyltet enn filmatiske ut. For fans som har sett animeen, kan disse øyeblikkene passere uten særlig friksjon. For nykommere er det ujevne visuelle språket vanskeligere å analysere.

Kampene føles raskere og mer varierte enn man skulle tro

Kjerneløkken er en 3v3 tag team arena fighter. Spillerne setter sammen et lag fra listen og bytter mellom krigere midt i kampen, mens hver lagkamerats helse spores på HUD-en. Angrepene lander med større tyngde enn i One's Justice 2, bevegelseshastigheten er merkbart raskere, og kombinasjoner kobles sammen med mindre klumpethet mellom treffene. En utholdenhetslinje styrer blokkering og løping. Tøm den mens du tar skade, og et stun-vindu åpnes. To fluktlagre gjør det mulig for spillere å bryte seg fri fra kombinasjoner, en Rising-måler gir et midlertidig kraftløft ved full ladning, og en Plus Ultra-måler med tre ladninger gir drivstoff til signaturangrep som kan kjedes sammen til lagoppfølginger for utvidet skade.

Variasjonen i listene er der spillet skiller seg fra tidligere utgivelser. Deku har en variant for nesten alle tilnærminger. Bakugo blander eksplosjoner på nært hold med prosjektil-soneinndeling. Hanta Sero legger feller og kontrollerer rommet. Armoured All Might spiller som en gadget-tung tank med verktøy på avstand og defensive alternativer. Jeg synes Uraraka er den sterkeste designen i gjengen, da hun drar opp biter av bakken med tyngdekraften sin og svinger dem som rambukker, noe som gir henne en rytme som er ulik alle andre på listen. Med 68 ikke-DLC-figurer hentet fra hele serien, inkludert mindre figurer som Gentle Criminal og Best Jeanist, er det mye å teste. Gapet mellom konkurransedyktige fightere og fyllstoff er fortsatt stort, og online spill vil sannsynligvis begrense feltet i løpet av uker etter at en seriøs meta har dannet seg.

Et forenklet kontrollskjema lar nykommere utføre prangende kombinasjoner med en enkelt knapp, mens det finnes en tradisjonell inndatametode for spillere som ønsker direkte kontroll over valg av trekk. Denne tilgjengeligheten er et smart valg, spesielt for fans av kildematerialet som kanskje ikke har mange års erfaring med kampspill bak seg.

Team-Up Mission tilbyr utforskning med ujevn oppfølging

Team-Up Mission er det største strukturelle tilskuddet til formelen. Det plasserer spillerne i et virtuelt bynav der de kan vandre fritt rundt, snakke med karakterer, samle heltekort og fullføre sideoppdrag for å øke helterangen sin. Midoriyas Black Whip, som fungerer som en gripekrok, gjør at det føles raskt og fysisk å bevege seg gjennom byen. Rekrutterte figurer bidrar med hjelpeegenskaper med unike traverseringsfunksjoner. Urarakas Zero Gravity, for eksempel, gir tilgang til hustak som ellers er utenfor rekkevidde. Hvorfor noen oppdragsgivere er stasjonert på hustakene, blir aldri forklart, men selve traverseringsvarianten fungerer.

Rekruttering er knyttet til Hero Cafeteria, der spillerne kan gjenoppleve felles minner med karakterer de har lagt til i teamet sitt. Modusen bygger en lett progresjonssløyfe gjennom helterangering og lagsammensetning, og det gir spillet en romlig kvalitet som rene arenakampspill sjelden prøver seg på. Heltekort er spredt rundt i spillets verden og låses også opp gjennom normalt spill. Bruk av bestemte figurer, seier mot bestemte motstandere, oppdrag og til og med innlogging genererer belønninger. Opplåsingen er konstant og gir mulighet til å tilpasse antrekk, farge, stemme, HUD og seierspositur.

Der Team-Up Mission svikter, er repetisjon. Sideoppdragene begynner å flyte sammen etter de første timene, og fiendeoppgjørene i modusen er preget av superrustninger og gruppekamper som skaper frustrasjon uten å tilføre dybde. Modusen fungerer som et avbrekk fra de rene kampene, men den holder ikke som et selvstendig trekkplaster.

Det visuelle leverer stil, men arenaene skaper av og til problemer

Spillet ser ut som sitt kildemateriale. Karaktermodellene er lyse, detaljerte og fargenøyaktige. Kampanimasjonene har den overdrevne fysikken som serien er kjent for, og spesialbevegelsene har en passende visuell kraft. Personligheten til hver enkelt figur kommer til syne i bevegelsene og angrepsdesignet, noe som vitner om hvor nøye BYKING har vært med å oversette animeens visuelle identitet.

Det er i arenamiljøene problemene dukker opp. Et bylandskapskart har opphøyde takkanter og rekkverk på gatenivå som hindrer karakterenes bevegelser midt i kampen, og tvinger dem til å hoppe eller ta omveier på de verst tenkelige tidspunktene. Visse bygninger blokkerer både angrep og kameraet, slik at spillerne ikke ser innkommende treff. Dekorative hindringer på andre arenaer har ingen kollisjon med kombinasjoner i det hele tatt, noe som betyr at en figur kan skytes gjennom en steinblokk eller en vegg uten motstand. Arenaenes visuelle forankring undergraves når fysikken ignorerer dem.

Lyden matcher animeen, men flerspilleren på nett svarer ikke til forventningene

Den originale stemmegjengen er tilbake på både japansk og engelsk, og dialogen i mellomsekvensene har samme levering og energi som i animeen. Lydsporet passer til tonen i serien uten å skille seg ut. Treff-effekter, aktivering av finurligheter og omgivelseslyden på arenaen registreres tydelig under kampene. Ingenting i lyddesignet er eksepsjonelt, men ingenting mangler.

Lokal flerspiller kjører med samme ytelse og respons som enkeltspilleren. Free Battle-modus støtter sofakonkurranse og tillater også CPU-motstandere for solotrening. Online flerspiller forteller en helt annen historie. Det har vært få spillere siden lanseringen, og det har vært såpass ujevnt å finne kamper i løpet av flere ukers spilling at det er grunn til å stille spørsmål ved om serverne er aktive eller rett og slett tomme. Når det opprettes en forbindelse, er kampene stabile. Men de lave tallene gjør det vanskelig å selge spillet på nettet for alle som kjøper det med tanke på konkurransespill. En sesongbasert ledertavle i hub-verdenen viser topprangerte spillere og lagsammensetningene deres, noe som legger til et konkurranselag som matchmaking for øyeblikket ikke kan støtte.

Vanskelighetsgrader i de siste kapitlene undergraver historien

Den første halvdelen av historiemodusen går i et rimelig, eskalerende tempo. Fiendene er aggressive, men lesbare, og vanskelighetsgraden følger den stigende innsatsen i fortellingen. Det endrer seg kraftig i de siste kapitlene. AI-motstanderne begynner å gjøre omtrent dobbelt så mye skade som spilleren, de kontrer angrep med nesten perfekt reaksjonstiming, og de lenker sammen bevegelser som gjør at man nesten ikke har tid til å hente seg inn igjen. Møter med flere fiender gjør problemet enda større. Armoured All Might's klimaks mot All For One, som er ment å være et av historiens mest dramatiske høydepunkter, blir en øvelse i å starte på nytt etter å ha blitt låst fast i uunngåelige prosjektilkjeder og dø på to treff.

Den siste sjefen er den verste synderen. Fem runder mot en figur med superpanser, dårlig telegraferte spesialangrep og nok skade til å drepe gjennom en blokk. Å unngå spesialangrepene hans krever timing på nært hold uten noen konsekvent visuell informasjon. Etter de fem rundene kommer en ny, sterkere form med et større helsebasseng og angrepsmønstre som er vanskeligere å lese. Hvis du mislykkes på et hvilket som helst tidspunkt, starter hele sekvensen på nytt, komplett med den samme gjentatte dialogen om å få folk til å smile og aldri gi opp. Jeg synes denne kampen er en av de dårligst kalibrerte sluttkampene i nyere tid, og den visker nesten ut den velviljen de tidligere kapitlene har bygget opp. Toppene føles frakoblet fra resten av spillets stemning og gjør historiens emosjonelle høydepunkter til kilder til repetisjon og frustrasjon.

Verdict

MY HERO ACADEMIA: All's Justice har det grunnleggende i orden og leverer det mest komplette My Hero Academia-spillet til dags dato, selv om ujevn vanskelighetsgrad og tynn flerspiller på nett holder det fra toppen av anime-fighter-sjangeren. MY HERO ACADEMIA: All's Justice er et 8/10-spill.

Fordeler:

• Kampene er raskere, tyngre og mer kombinasjonsvennlige enn i begge One's Justice-spillene.
• De 68 figurene byr på stor variasjon i spillestil og lagsammensetning.
• Team-Up Mission og forgrenet historiemodus gir strukturell dybde utover standard arenakamp.

Ulemper:

• Historiens vanskelighetsgrad i de siste kapitlene er straffende og dårlig kalibrert.
• Det er for få spillere i flerspillermodus på nett til å støtte konkurransespill.

All's Justice er den avskjeden serien trengte, fullpakket med fanservice og nok moduser til å holde spillerne engasjert etter rulleteksten. Balanseproblemene er reelle og skadelige, men de sitter på toppen av et spill som ellers gjør jobben sin med omhu. Noen få målrettede oppdateringer kan lukke gapet mellom hva dette spillet er og hva det burde ha vært.