Kritiker kaller rutinen en forbløffende, men stillestående nedstigning til måneskrekk

Rutine-anmeldelsen kommer i en tid da sci-fi-skrekksjangeren er overfylt av nostalgisk design, modulære verktøy og bevisst tempo. Denne Routine-anmeldelsen ser nærmere på hvordan spillet blander retrofuturistiske detaljer, mekanisk spenning og narrative feiltrinn i en og samme månesetting. Resultatet er et prosjekt som bygger opp en slående atmosfære, men som sliter med å rettferdiggjøre de sene toneskiftene.

Vurderingen i dette innlegget bygger på Kerry Brunskills anmeldelse på PC Gamer, som ble publisert kort tid etter at spillet ble lansert i desember.

Routine åpner med en helt vanlig irritasjon på arbeidsplassen, et ID-skilt som sklir ned i en støvete spalte under en skriver. Den hverdagslige scenen legger likevel opp til spillets kjerneopptatthet av oversette detaljer. En månebase bygget av plaststoler, riper i glasset, slitt metall og CRT-skjermer forankrer verden i en fremtidsvisjon som ble forestilt flere tiår tidligere. Hver overflate bærer preg av slitasje. Hver korridor innrammer trusselen fra stasjonens sikkerhetssystemer, som reagerer på spilleren som en inntrenger snarere enn en kollega. Basen er tom for mennesker, men fylt med rester av bedriftens meldinger, feilslåtte enheter og ødelagte rutiner, noe som gir omgivelsene et statisk, men urolig preg.

T5-robotene definerer spillets trykk fra øyeblikk til øyeblikk. De tunge, veloverveide skrittene deres signaliserer fare lenge før maskinene runder et hjørne eller sveiper en korridor med skarpe røde lasere. Robotene kan åpne låste dører, sjekke blindsoner og skape følelsen av en intelligent motstander som sporer spilleren gjennom et nettverk av rom. Bare én av dem kan være aktiv til enhver tid, men de inaktive skrogene som blir stående i korridorene, skaper sin egen uro. Å passere dem blir en øvelse i tilbakeholdenhet, og spilleren må teste om en stille enhet vil forbli sovende eller våkne i feil øyeblikk.

Routines mekaniske struktur fungerer fordi den kontrollerer rytmen i forfølgelsene. Møtene blusser opp og forsvinner i stedet for å kverne fremover uten pause. Spillet gir korte tidsvinduer til å løse gåter, lese notater eller orientere seg på nytt, før trykket gjenopptas. Denne modulasjonen hindrer månebasen i å bli en eneste lang jakt, og bevarer effekten av hvert møte. Helse vises aldri. Det er ingen måler, ingen splintret skjermeffekt eller advarselslag. Enten overlever du eller så er det slutt, en tilnærming som øker usikkerheten uten å gjøre ressursforvaltningen kjedelig. Fraværet av informasjon blir en del av spenningen.

Cosmonaut Assistance Tool, eller CAT, er det verktøyet som står for det meste av interaksjonen. Knappene, glidebryterne, låsene og tilleggsmodulene må håndteres direkte, noe som gir hver funksjon en praktisk følelse. Noen moduler deaktiverer fiender i noen sekunder, andre åpner låste systemer eller avslører latente fingeravtrykk. Hver bruk tapper et lite batteri. Hvert tap betyr noe. Routines design unngår å straffe spilleren med harde begrensninger ved å plassere erstatninger innen rekkevidde av gåter som trenger dem. Fulladede batterier eller kasser med resirkulerte engangsbatterier dukker opp der det er nødvendig for å løse problemer, noe som forhindrer en myk låsing, samtidig som det krever oppmerksomhet på måleren.

Interaksjonen med omgivelsene får spillerne til å stole på observerbare fakta i stedet for skriptbaserte bekvemmeligheter. Et bemerkelsesverdig eksempel kommer tidlig: En innloggingsterminal krever et ID-nummer. Det er ikke noe skjult kort å finne på banen, fordi ID-kortet man finner i starten allerede inneholder den nødvendige informasjonen. Dette øyeblikket omdefinerer spillets logikk. Gjenstandene som vises, er ikke påkledning, men aktive verktøy. Dører, apparater, skuffer og terminaler belønner nøye observasjon snarere enn abstrakte resonnementer.

Routines satsing på jordnær interaksjon strekker seg ikke like langt inn i den narrative strukturen. Spillets første halvdel ligner en konvensjonell sci-fi-kollaps i en bedrift, komplett med systemer som ikke fungerer som de skal, en hul reklamekultur og et ferniss av ordnede arbeidsrutiner som maskerer en installasjon i forfall. Dette velkjente materialet er gjengitt med presisjon, men fører til et tidlig, falskt klimaks som har større visuell effekt enn narrativ tyngde. Skiftet som følger beveger seg mot et overnaturlig register, og skaper en hybrid av Alien-aktig spenning og noe mer mystisk. Vendinga er brå og mangler bindevev, slik at handlingen blir hengende mellom sjangrene og ikke er i stand til å bære vekten av de endelige avsløringene.

Slutten lander uten momentum. Vridningen som omkalfatrer historien, knytter ikke tidligere tråder sammen eller utdyper innsatsen. I stedet slipper handlingen spenningen uten å tilby en løsning, og etterlater de sterkeste inntrykkene til miljøene og de mekaniske systemene som bar opplevelsen. Anmeldelsen understreker at spillets mest minneverdige elementer ligger i tempoet, den visuelle oppfinnsomheten og den mekaniske taktiliteten, snarere enn i historien.

Spillet fortsetter å levere fra øyeblikk til øyeblikk helt til de siste timene. T5-robotene er fortsatt en formidabel tilstedeværelse. CAT gir konstant taktilt engasjement. Ressursstyringen holder seg innenfor rimelige rammer. Gåtene følger en sammenhengende intern logikk, og belønner oppmerksomhet i stedet for brutal eksperimentering. Månebasen opprettholder stedsfølelsen gjennom lange deler av utforskningen. Men den avtagende kraften i skrekkopplevelsene i de avsluttende kapitlene gjør at slutten føles løsrevet fra intensiteten som definerte de tidligere sekvensene.

Brunskill har merket seg effekten av denne ubalansen:

"Det er faktisk veldig irriterende å bli jaget hele tiden."

Replikken beskriver den forsiktige balansen Routine opprettholder i sine sterkeste passasjer. Den gir rom til å puste, plass til å vurdere, for så å lene seg tilbake mot faren. Når historiestrukturen forstyrrer denne balansen, mister opplevelsen den sammenhengen som gjør at det mekaniske designet fungerer.

Routine avsluttes med en poengsum på 77, noe som gjenspeiler et prosjekt som lykkes med håndverk og atmosfære, men som ikke helt klarer å opprettholde sine narrative ambisjoner. De retrofuturistiske teksturene, de responsive møtene og den konsekvente mekaniske forankringen skaper en potent setting. Månebasen føles som et sted som er designet for funksjon snarere enn skue, og truslene opererer med klare regler. Historien er imidlertid litt anstrengt i sin egen siste sving, noe som demper effekten av bildene og spenningen som er bygget opp gjennom det tidlige og midtre spillet.

Gjennomgangen understreker at Routine forblir overbevisende når det baserer seg på fysiske detaljer, romlig spenning og en jevn syklus av oppdagelser og trusler. Fortellingen vakler, men utformingen av gåter, roboter og verktøy forankrer opplevelsen. Månemiljøet skiller seg ut som et levende, sammenhengende rom formet av retrofuturistisk estetikk og jordet mekanisk logikk. Selv med en ujevn avslutning, presenterer Routine en fokusert versjon av sci-fi-skrekk som bruker stramme systemer og bevisst tempo for å forme sin verden.

ROUTINE er tilgjengelig på PC (Steam).