Kritikere fremhever Battlefield 6-kampanjen som den svakeste spilldelen

Battlefield 6 har offisielt landet, og mens den store flerspilleren har trukket oppmerksomhet for det forventede kaoset og opptoget, får enspillerkampanjen en betydelig kaldere mottakelse. Kritikerne har beskrevet den historiedrevne modusen som overveldende, og IGNs Simon Cardy har kalt den en "trygg, kjedelig nyfortolkning av hva Battlefield en gang var, snarere enn en dristig gjenoppfinnelse av hva det kunne være."

I sin anmeldelse for IGN vurderte Simon Cardy den ni oppdragskampanjen som teknisk imponerende, men konseptuelt stillestående, noe som tyder på at Battlefield Studios og Electronic Arts valgte nostalgi fremfor innovasjon. Kampanjen, som varer i omtrent fem timer, viser visuell troskap og ødeleggelseseffekter på nivå med seriens høye standarder, men klarer ikke å levere nye ideer eller engasjerende historiefortelling. Ifølge Cardy

"det lille settet med rutineoppdrag har lite nytt å by på", et utsagn som setter tonen for mye av anmeldelsen hans.

Battlefield 6 markerer seriens tilbakevending til enspillerhistorier etter en pause på syv år, og den første moderne kampanjen på over et tiår siden Battlefield Hardline. Til tross for denne lange ventetiden hevder kritikerne at kampanjen ikke rettferdiggjør forventningen. Oppdragene haster gjennom kjente militære skytespill, og Cardy bemerker at selv om det er en viss variasjon , "er det hele over så raskt at du knapt har tid til å nyte dem." Han karakteriserer kampanjen som mer av en sekundær funksjon enn en kjerneopplevelse, og sier at den føles som "sidevåpenet i Battlefield 6s arsenal når den plasseres ved siden av den mer storslåtte flerspillerpakken."

Kampanjen har en globetrotterstruktur, og sender spillerne gjennom forskjellige konfliktområder, inkludert bygater, fjellpass og kystangrep. Cardy påpeker imidlertid at selv om presentasjonen og tempoet er filmatisk, mangler det faktiske spilldesignet dybde. Han beskriver mange av oppdragene som repeterende, og at de ofte baserer seg på mål som å ødelegge luftvernkanoner eller forsvare faste posisjoner. Disse oppgavene, skriver han, var

"begynte å bli gamle i FPS-kampanjer for et tiår siden."

En av de få sekvensene som skiller seg ut, ifølge Cardy, finner sted på en kollapsende bro i New York. Han bemerker at den er "visuelt interessant", men at den ikke byr på noen reell innovasjon når det gjelder gameplay. Kampanjen inkluderer også store, åpne oppdrag i Tadsjikistan som er designet for å etterligne Battlefields flerspillerkart, og som gir spillerne tilgang til kjøretøy og dingser. Cardy mener imidlertid at friheten disse delene lover er overfladisk. "I praksis fremstår det mer som et tynt ferniss av valgmuligheter enn som drastisk forskjellige måter å takle målene på", forklarer han.

Anmeldelsen kritiserer også mangelen på meningsfylt spillerstyring. Til tross for spillets fokus på spektakel, bemerker Cardy at store deler av kampanjen føles automatisert, med viktige øyeblikk tatt ut av spillerens kontroll og presentert gjennom mellomsekvenser.

"Jeg ønsket å være stjernen i showet", skriver han, "men jeg endte opp med å føle meg som en passasjer."

Cardy kommenterer også kampstilen og tonen. Oppdragene oppmuntrer til en dekkbasert tilnærming fremfor det fartsfylte kaoset som Battlefields skytespill er kjent for. Skytingen beskrives som skarp og tilfredsstillende, med våpen som stormgeværer og LMG-er som gir solid tilbakemelding, men fiendens AI byr på få utfordringer. Cardy bemerker at ødeleggelsesteknologien fortsatt er imponerende, men disse øyeblikkene av dynamisk kaos er sjeldne. Når bygninger raser sammen og spillerne tvinges til å bevege seg under press, er spenningen til å ta og føle på - men slike øyeblikk er det langt mellom.

Historien følger en elitestyrke av marinejegere, kjent som Dagger 1-3, i deres kamp mot en skurkaktig privat militærgruppe kalt Pax Armata. Ifølge Cardy mangler det narrative oppsettet emosjonell slagkraft og har forglemmelige karakterer med minimal utvikling. Teamet beskrives som "en kjedelig gjeng", og dialogen hever seg sjelden over standard militære klisjeer.

"Nyans er neppe det viktigste når det gjelder Battlefield 6s kampanje."

Han påpeker at tonen er overraskende apolitisk til å være en historie om NATOs kollaps og privat krigføring.

Selv introduksjonen av taktiske troppeegenskaper - der følgesvenner kan tagge fiender eller gi dekningsild - klarer ikke å tilføre spillet noen meningsfull dybde. Systemet, som er inspirert av flerspillerklasseroller, føles underutnyttet og inkonsekvent. Cardy bemerker at selv om disse evnene kan gjøre visse møter enklere, endrer de ikke den generelle opplevelsen eller tempoet.

På et teknisk nivå har Battlefield 6s kampanje fått ros for sin presentasjon. Cardy erkjenner at Frostbite-motoren fortsatt leverer eksepsjonell grafikk og lyddesign, og nevner "spektakulære eksplosjoner som pepprer skylines" og "skudd som suser og skjærer gjennom røyk og rusk". Han opplevde imidlertid flere tekniske problemer, inkludert visuelle feil, tekstur pop-ins og sporadiske problemer med treffdeteksjon.

Alt i alt konkluderer anmeldelsen med at Battlefield 6s kampanje er visuelt fantastisk, men narrativt tom, og byr på en kortvarig og uinspirert opplevelse.

"Med ni oppdrag og bare fem timer brenner ikke Battlefield 6-kampanjens flamme lenge, og den brenner heller ikke spesielt sterkt i løpet av den tiden", skriver Cardy.

Dommen gjenspeiler et gjennomgående tema i hans analyse: kampanjen leverer overfladisk skue, men mangler innovasjonen eller følelsene som en gang definerte serien.

Per nå er Battlefield 6s flerspiller fortsatt midtpunktet i spillet, mens kampanjen blir anerkjent som den svakeste komponenten. Med kritikere som understreker sin avhengighet av utdatert design og begrensede historiefortellende ambisjoner, står enspillermodusen som en teknisk polert, men kreativt sikker retur - en påminnelse om hvor langt skytespillsjangeren har utviklet seg siden Battlefield sist prøvde å fortelle en historie på egen hånd.