Final Fantasy-komponist Nobuo Uematsu kritiserer mangelen på kreativ frihet i moderne spillmusikk

Nobuo Uematsu, den legendariske komponisten bak lydsporene til de ni første Final Fantasy-titlene og utallige andre verk, har nok en gang uttalt seg om tilstanden for moderne videospillmusikk. Uematsu er kjent for sine sjangeroverskridende komposisjoner og ambisiøse variasjon, og har lenge blitt feiret som en av de mest innflytelsesrike skikkelsene i bransjen. Hans siste kommentarer avslører imidlertid frustrasjon over hvor lite kreativ frihet spillkomponister får i dag.

I et intervju med det japanske nettstedet Real Sound, som ble omtalt av Automaton og senere utvidet av andre publikasjoner, delte Uematsu sine tanker om hvorfor spillmusikken har utviklet seg i det han ser på som en restriktiv retning. Han unngikk å kalle den nåværende tilstanden i bransjen for fullstendig stagnasjon, men la vekt på de økende begrensningene som regissører og produsenter legger på komponistene.

"Jeg vil ikke gå så langt som å si at bransjen har stagnert, men jeg mener at regissører og produsenter har for mye makt i musikkavdelingen", sier Uematsu. "Selv nå er ikke spillkomponister i posisjon til å uttrykke meningene sine i særlig stor grad, og uansett hvor mye kunnskap og ferdigheter de har, er det vanskelig å formidle det." - Nobuo Uematsu

Kjernen i Uematsus bekymring ligger i dominansen av filmmusikkstiler. Ifølge ham foretrekker mange produsenter musikk som etterligner den storslåtte orkesterstilen som John Williams populariserte, ofte på bekostning av originalitet.

"Det er svært få produsenter som er velbevandret i global underholdning og ulike musikksjangre", forklarer Uematsu. "Så det er nok å bare spille filmmusikk i stil med John Williams. Jeg ønsker å gjøre noe med denne situasjonen, men jo større innholdet blir, jo vanskeligere blir det. Personlig vil jeg gjerne se flere unge, energiske indiekomponister dukke opp." - Nobuo Uematsu

Square Enix har bekreftet at Final Fantasy 7 Remake Intergrade lanseres 22. januar 2026 til Nintendo Switch 2, Xbox Series X/S og PC, og markerer dermed seriens etterlengtede debut utenfor PlayStation. Intergrade-utgaven kommer sammen med grunnspillet og Yuffies DLC, noe som gir spillere på alle plattformer den mest komplette versjonen til dags dato, samtidig som den setter scenen for hele trilogien.

Uematsu har tidligere beskrevet moderne spillsoundtracks som "kjedelige" eller "mindre rare", noe som tyder på at mye av eksperimenteringen og eksentrisiteten som en gang definerte mediet, har falmet. Han mener at en overdreven bruk av trygg orkestermusikk motvirker risikotaking. For ham bør spillmusikk hele tiden utvikle seg, selv om det innebærer å blande uventede påvirkninger eller eksperimentere med ukonvensjonelle lyder.

Da Uematsu reflekterte over sitt eget arbeid, husket han den kreative risikoen han tok da han skrev temaene til Final Fantasy VII, spesielt det siste kampsporet. Stykket ble satt sammen i løpet av tre uker med stadige omarrangeringer, og til slutt overbeviste han kollegene om å akseptere hans visjon til tross for innledende skepsis. Han mener at det var denne typen utholdenhet og kreativ overbevisning som gjorde at arbeidet hans skilte seg ut.

Kontrasten, mener han, er at moderne komponister altfor ofte blir satt inn i et rammeverk der avvik frarådes. I stedet for å strebe etter nyskapning blir de bedt om å levere polert, men forutsigbar musikk som passer til en snever visjon om hvordan "spillmusikk" skal høres ut. Han fremhevet hvordan mainstream-soundtracks nå lener seg tungt på sequencere og syntetiske teksturer uten å bryte med formen.

"Ærlig talt er det mindre "rare ting" nå", sa Uematsu.

Han ser likevel muligheter for forandring. Med inspirasjon fra artister som Elton John, som klarte å forfølge nye kreative retninger selv etter stor kommersiell suksess, oppfordrer Uematsu dagens komponister til å finne sine egne distinkte stemmer. Han mener at musikere kan utforske nye klanger og innfallsvinkler selv innenfor restriktive systemer. For eksempel kan det å blande orkestermusikk med elektroniske eller technoelementer gi resultater som både er kommersielt levedyktige og kunstnerisk dristige.

Dette perspektivet passer godt med Uematsus filosofi gjennom hele karrieren. I arbeidet med Final Fantasy smeltet han ofte sjangre sammen, og hoppet fra rockeinspirerte kamptemaer til operaballader og finurlige chiptune-aktige låter i samme spill. Denne eklektisismen, hevder han, er noe av det som gjorde tidligere epoker av videospillmusikk så minneverdig. Til sammenligning mener han at moderne titler noen ganger ofrer individualitet i jakten på en filmatisk atmosfære som flyter sammen fra spill til spill.

Selv om Uematsu har trukket seg tilbake fra å lage komplette spillmusikkspor de siste årene, fortsetter han å følge bransjen tett og er fortsatt opptatt av den kunstneriske retningen. Han erkjenner at storskalaproduksjoner uunngåelig fører med seg kompromisser, men han håper at indieutviklere og nye stemmer i bransjen vil tøye grensene på måter som mainstream ofte unngår.

For spillere som har vokst opp med Final Fantasys ikoniske lydspor, gir Uematsus kommentarer gjenklang som både en kritikk og en oppfordring til handling. Det handler ikke om at orkestermusikk i seg selv er dårlig, men om at deres dominans risikerer å fortrenge mangfoldet og eksperimenteringen som en gang definerte spillmusikken. Ved å oppfordre komponister til å omfavne det "rare" igjen, peker Uematsu mot en fremtid der videospillmusikken kan gjenvinne sin rolle som noe av den mest eventyrlystne og overraskende musikken i underholdningsbransjen.