En PC-spillers anmeldelse av Death Stranding 2, fra sidelinjen

Jeg spilte Death Stranding DIRECTOR'S CUT på PC nesten to år etter den opprinnelige konsollanseringen. Og jeg elsket det. Alt fra måten BT-ene ruvet over den spiralformede verdenen, til den mekaniske dansen med balanse og last, til de stille øyeblikkene der du ser vinden bølge gjennom spøkelsesbyer - det traff hardt. Det føltes som et spill laget for ensomhet og formål. Så da jeg innså at Death Stranding 2: On The Beach skulle lanseres eksklusivt på PS5, visste jeg at jeg ikke kom til å spille det med det første, men jeg kunne likevel forstå det.

I løpet av den siste uken har jeg gått ned i kaninhullet til hver eneste store anmeldelse, kommentartråd, teknisk sammenbrudd og tidlig tilgangsinntrykk for å sette sammen hva denne oppfølgeren egentlig handler om. Dette er ikke bare en reaksjon på tall - det er mitt forsøk på å spore hvordan Kojima Productions har utviklet seg fra en splittende debut til noe enda mer dristig. Hvis Death Stranding 1 handlet om å finne tilbake til fortiden, ser dette ut til å handle om å forsone seg - med fortiden, med vold og med hva det vil si å prøve igjen.

Hva som har endret seg - og hva som ikke har endret seg

Konsensus blant anmelderne er klar: Dette er en mer polert, mer ambisiøs og ofte mer emosjonell versjon av originalen. Kjernen er den samme. Fremgangsmåten er fortsatt bevisst. Leveranser krever fortsatt tålmodighet. Men bevegelsene er mer flytende, kampalternativene er mer utfyllende, og innsatsen føles mer narrativt intens.

Mange anmeldere har trukket frem den nesten umiddelbare innlastingen på PS5 - så sømløs at det føles som science fiction. Visuelt er det ikke bare mer detaljert, men også mer levende. Værforandringer er ikke bare kosmetiske; de påvirker ruter og farenivåer. Kjøretøyene føles mer essensielle. Og omgivelsene - fra Australia til Mexico - er ikke bare store, de er lagdelte og vertikale på nye måter. Du ikke bare forbinder verden. Du kryper gjennom minnet av den.

Likevel var ikke alle like begeistret for den nye retningen. Noen mente at den lente seg for tungt på skuespillet, og at den mildnet ensomheten og desperasjonen som ga originalen sitt bitt. Der DS1 ofte fikk meg til å føle meg helt alene, mener kritikerne at denne oppfølgeren omgir Sam med mer dialog, mer støy og flere systemer. Det er ikke en dårlig ting - bare annerledes.

Det jeg la merke til i anmeldelsene (og savnet fra det første spillet)

Skrivingen virker fortsatt dypt Kojima. Rotete, åndelig, overforklart, og likevel på en eller annen måte utrolig menneskelig. Ut fra det jeg har lest, er temaene tyngre denne gangen: automatisering, klimaangst, frykten for kunstig intelligens og motsetningen mellom tilknytning og kontroll. Alt dette stemmer. Disse var allerede frø i det første spillet. Nå blomstrer de.

Men en ting jeg så gjentatte ganger - spesielt i lengre anmeldelser - var ideen om at spillet noen ganger sprer seg for tynt. Noen oppdrag går i loop i kjente mønstre. Noen karakterer holder seg for lenge. En kritiker kalte det en knute av ideer. En annen sa at det er som om Kojima ville lage fem spill i ett. Det stemmer også. Selv i DS1 kunne du se ham balansere flere metaforer som tallerkener på pinner.

Likevel følte folk ting. Det var det som stakk seg mest ut. Forhåndsomtalene og anmeldelsene forteller om dype følelser, ikke bare i mellomsekvenser, men i små valg. Hvem hjelper du? Hva du etterlater deg. Det er den samme designfilosofien som fikk meg til å legge igjen stiger til fremmede i originalen. Og det får meg til å tro at jeg kommer til å elske DS2 også, når det endelig lander på PC.

En av de beste anmeldelsene beskrev Death Stranding 2 som et spill om sorg og ettermæle - fortsatt rart, fortsatt filosofisk, men mer presist i måten det håndterer menneskelige følelser på. Anmelderen gikk ikke av veien for å påpeke problemer med tempoet, men fokuset lå på spillets historiefortellende styrke. Den beskrives som teatralsk, metaforladet og tidvis overbærende - men verdt det. Det tror jeg på. Kojimas spill er sjelden rene. Men de er sammenhengende, på en rotete måte.

Metakritikk

Spillets Metascore ligger på rundt 90-tallet, og de fleste store publikasjoner ga det strålende karakterer.

IGN Brasil (100):

De kalte det mer dynamisk og intenst enn det første, med et sterkt Metal Gear-DNA i kampene og et plot som kritiserer sosiale medier, selskaper og kunstig intelligens, samtidig som det holder seg til temaer som kjærlighet, familie og depresjon.

Radio Times (100):

De kalte det "en avhandling om menneskehetens natur" og "en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme". Det er den typen ros Kojima lever for.

VGC (100):

Beskrev det som et av Kojimas beste noensinne. Større spillvariasjon, bedre karakterer og en sterkere verden.

PC Games (80):

Roste det visuelle og de smarte tilleggene, men advarte mot at fans av det første spillet vil ha mest glede av det. De som ikke ble overbevist av DS1, vil ikke finne en lett vei videre her.

GameSpot (70):

Sa at oppfølgeren mangler den narrative klarheten fra det første spillet, og sjonglerer med for mange ideer. Men anerkjente ambisjonene og relevansen i temaer som klimaendringer, våpenvold og institusjonelt sammenbrudd.

IGN Frankrike (60):

Mener at Kojima har mistet det som gjorde DS1 uforglemmelig, og har valgt tilgjengelighet fremfor intensitet. De kalte det vakkert, men for enkelt. Ironisk nok er dette den samme kanalen som ga det første Death Stranding en 6-er.

(Akkurat som IGN Japan ga Clair Obscur en 7, noen medier er bare litt kaldere enn andre).

Fra alt jeg har sett, er Death Stranding 2: On The Beach fortsatt den sjeldne typen spill som prøver å få deg til å føle noe dyptgående mens du gjør noe enkelt. Gå. Lever. Lytte. Hjelpe til. Det er ikke en revolusjon, men det er en fortsettelse - en dobling av det som gjorde DS1 unikt. For meg handlet det første spillet om isolasjon og innsats. Dette handler, etter det jeg har lest, om konsekvenser og minne.

Jeg kan ikke spille det ennå. Men jeg har lyst til det. Og frem til PC-porten kommer (og det vil den gjøre - etter hvert), kommer jeg til å se trailere og lese inntrykk, og huske at slike spill ikke kommer ofte.

Og når de gjør det, kan bare det å lese om dem føles som å gå gjennom noen andres fotspor.