No Man's Sky-spilleren dør alene på den verst tenkelige planeten

No Man's Sky-spilleren dør alene på den verst tenkelige planeten

For åtte år siden var No Man's Sky en vits. Overhypet, underleverte og fullstendig slaktet ved lansering. Spol frem til nå, og det er en av de beste comeback-historiene i spillverdenen. Med sine massive oppdateringer - som Frontiers, Outlaws og Relics - har Hello Games klart å forvandle en gold skuffelse til et funksjonsrikt univers som faktisk føles levende.

Men noen ganger dreper det å være for levende den opprinnelige stemningen. De første dagene var ensomme, rare, stille og verdensrommet som det skulle være. Nå er det så mye å gjøre at den rolige isolasjonen kan føles begravet under mechs, fraktskip og følgesvenner.

Her er Spirited_Ad3028, en permadeath-spiller som snublet inn i det mest poetiske helvete du kan tenke deg.

"Jeg landet på feil planet i permadeath-lagringen min", sier Spirited_Ad. "Jeg er på en liten steinblokk, omgitt av dypt hav i alle retninger. Jeg er tom for utskytningsdrivstoff, og jeg har ikke noe ferritt. Jeg kan bare overleve noen få sekunder utenfor skipet før den giftige luften tar livet av meg - og giftige stormer ruller inn med noen minutters mellomrom med enorme bølger."

Det var alt. Det er hans verden nå: en eneste stein, lynstormer, forgiftet himmel og null ressurser. En bokstavelig talt undergangssøyle midt i et rasende hav av romvesener.

Han la ut et klipp på Reddit. Karakteren hans sitter bare i cockpiten og ser på kaoset som utspiller seg gjennom vinduet, mens bølgene slår og lynene blinker. Det er ingen musikk, ikke noe grensesnitt, bare lyden av stormen. Det er vakkert på den verste måten.

"Alt jeg kan gjøre er å sitte i skipet mitt, se på tordenværet og vente på at oksygenet mitt skal ta slutt."

Innlegget traff en nerve. Spillerne strømmet til med sympati, redningsplaner og filosofiske betraktninger. Noen ville redde ham - droppe inn, ta med ferritt, gjennomføre en redningsaksjon i stil med en romheist. Andre sa nei, la det være. Det er for perfekt, for filmatisk, til å ødelegge med en lykkelig slutt.

Sean Murray selv ga sitt besyv med. På X (tidligere Twitter) la Hello Games-grunnleggeren ut klippet på nytt og ga den dødsdømte reisende en stille hilsen. Det er slik du vet at du har nådd legendestatus i No Man's Sky-fellesskapet.

Det morsomme? Hvis dette hadde skjedd ved lanseringen, ville ingen brydd seg. Spillet var for ødelagt, for tomt. Men nå er øyeblikk som dette sjeldne, ikke skapt av bugs eller manglende funksjoner, men av en spillers feil som kolliderer med universets brutale likegyldighet.

Det er det som er magien.

Det er en påminnelse om at No Man's Sky, til tross for alle oppdateringene, poleringen og alt det luksuriøse innholdet, fortsatt har et kaldt hjerte som banker under. Når du skreller bort alt, er det fortsatt et spill som handler om å være veldig liten på et veldig stort sted.

I tilfelle du har glemt hvor langt dette spillet har kommet, her er en rask historiesjekk:

• 2016: Katastrofal lansering. Overløftede funksjoner, ingen flerspiller, knapt noe å gjøre.
• 2018: NESTE oppdatering. Flerspiller kommer. Spillet begynner å føles komplett.
• 2019-2024: Dusinvis av oppdateringer legger til VR, undervannsutforskning, levende skip, følgesvenner, flåtestyring og mer.
• 2025: Fortsatt i live, fortsatt i utvikling og fortsatt i stand til å levere eksistensiell frykt på en stormfull klippe midt ute i ingenmannsland.

Det er det som gjør Spirited_Ad's historie så sterk. Dette var ikke en skriptet kulisse. Det var ikke en bug. Det var én planet av 18 kvintillioner. Det var tilfeldigvis den verste. Ingen utgang. Ingen ferritt. Ingen nåde.

Det er en slik slutt som burde bli kanonisert. La denne klippen bli markert på det galaktiske kartet. La spillerne besøke den og legge igjen hyllester - bare ikke ta med et redningsskip. Det øyeblikket har allerede funnet sin perfekte avslutning.

No Man's Sky får ikke nok skryt for å opprettholde den balansen. For hver koselige oppdatering er det en stille påminnelse om at du fortsatt kan rote det til og dø alene i verdensrommet. Og noen ganger er det alt du egentlig ønsker deg av et spill som dette.

Du, skipet ditt og vissheten om at ingen kommer.