Perfekt tidevann: Station To Station er et nostalgisk blikk på tusenårsungdommen

Perfect Tides: Station to Station er et nytt pek-og-klikk-eventyrspill fra utvikleren Meredith Gran, som fungerer som en oppfølger til Perfect Tides fra 2022. Spillet utspiller seg i en fiktiv versjon av Manhattan i 2003 og følger historien om Mara Whitefish, en håpefull forfatter og collegestudent som navigerer gjennom utfordringene i det unge voksenlivet. Det er en historie om å finne sin plass i verden, håndtere presset fra kjærlighet og forhold, og å innse at verden er mye større og mer komplisert enn man noen gang har forestilt seg.

Spillet er et kjærlighetsbrev til det tidlige 2000-tallet, en tid da internett fortsatt var et nytt og spennende grenseland, og indierock var lyden av en hel generasjon, ifølge Polygons anmeldelse. Det fanger følelsen av å være ung og full av håp, selv i møte med usikkerhet og angst. Spillets fortelling er drevet av Maras forhold til venner, familie og romantiske interesser. Hun er en sympatisk hovedperson som man kan relatere seg til, og hennes kamp vil vekke gjenklang hos alle som noen gang har følt seg fortapt og alene i en storby. Spillets pek-og-klikk-grensesnitt er et nikk til klassiske eventyrspill fra 1990-tallet, men temaene og karakterene er tvers igjennom moderne.

Spillet er en fortelling om en voksende angst der Mara føler seg både for liten og for stor for det livet hun en gang drømte om. Hun er som en plante som nettopp har blitt plantet om i et nytt hjem: Den ferske jorda føles stor for de små røttene hennes, men hun vokser raskt i løpet av spillets ett år lange tidslinje. Mara strever med å finne ut hvem hun vil være i løpet av denne tiden, mens hun tar til seg nye erfaringer og hopper mellom forhold som stadig utvider horisonten hennes. Det er mye informasjon å ta inn på en gang.

Et av de mest interessante aspektene ved spillet er bruken av et lite rollespillsystem for å spore Maras personlige utvikling. Etter hvert som hun leser bøker, ser filmer og har samtaler med andre karakterer, øker statistikken hennes på områder som "sex", "musikk" og "anarkisme". Dette systemet er en smart måte å representere hvordan vi formes av kulturen vi konsumerer og erfaringene vi gjør oss. Spillet er også en meditasjon over minnets og nostalgiens natur. Det er en påminnelse om at fortiden alltid er med oss, og at minnene våre både kan være en kilde til trøst og en byrde. Spillet er fullt av referanser til indiekulturen på begynnelsen av 2000-tallet, fra musikken til The Strokes og Interpol til filmene til Wes Anderson og Sofia Coppola. Men det er ikke bare en nostalgitripp.

I verdenen til Perfect Tides: Station to Station er internett fortsatt et sted der du kan komme i kontakt med mennesker fra hele verden, men det er også et sted der du kan føle deg mer isolert enn noen gang før.

Det sterkeste øyeblikket kommer når Mara besøker moren og bestemoren sin. Bestemoren, som lider av hukommelsestap, er stille og innesluttet. Men når Mara spiller en sang på pianoet fra bestemorens ungdomstid, blir hun plutselig livlig og engasjert. Det er en vakker og rørende scene som viser musikkens evne til å knytte oss til fortiden og til hverandre. Det er et øyeblikk som overskrider spillets spesifikke kulturelle kontekst og taler til en universell menneskelig erfaring. Det er en påminnelse om at selv når vi føler oss fortapt og alene, er vi alle knyttet sammen av felles erfaringer med kjærlighet, tap og minner.

Spillet er et gripende og kraftfullt kunstverk som vil sitte i deg lenge etter at du er ferdig med å spille det. Det er et must for alle som noen gang har vært unge og forelsket, og for alle som noen gang har følt at de har søkt etter noe mer.