Santa Ragiones hester konfronterer makt og overgrep i et sterkt skrekkportrett

HORSES-anmeldelsen tar for seg et spill bygget rundt tvang, frykt og moralsk press. Santa Ragiones nyeste verk dykker spillerne ned i et svart-hvitt mareritt formet av undertrykkelse og eskalerende psykologisk belastning. I denne verdenen blir hver eneste handling satt på prøve, og spillerne tvinges til å ta stilling til ikke bare hva de gjør, men også hvorfor de gjør det.

Reportasjen her bygger på Sarah Thwaites' anmeldelse på IGN, som tar for seg spillets struktur, tematikk og mekanikk, samtidig som hun trekker frem den kompromissløse tonen. Hun fokuserer på hvordan opplevelsen er foruroligende fra starten av og blir mer og mer undertrykkende etter hvert som hver oppgave avslører nye lag av manipulasjon og utnyttelse.

Horses ble lansert under uvanlige forhold. Valve nektet å være vertskap for det, og blokkerte enhver Steam-utgivelse allerede før lanseringen. Epic Games Store fulgte etter med en reversering i siste øyeblikk, og stoppet salget til tross for tidligere planer. Til slutt aksepterte GOG tittelen og ble et primært utsalgssted etter Steam-forbudet. Denne splittelsen gjenspeiler den bredere debatten rundt spillets innhold og grensene for de store butikkfrontene.

Historien følger Anselmo, en 20-åring som blir sendt fra college til en gård på landsbygda i to uker. Stedet er feil fra det øyeblikket han ankommer. "Hestene" er nakne mennesker i masker, redusert til husdyr under en bonde som overvåker hver eneste bevegelse med streng kontroll og en uuttalt trussel. Hver oppgave presser Anselmo dypere inn i et system som er bygget for å knekke sine undersåtter, og hver scene avslører hvor langt bonden strekker seg. Gården blir en scene der lydigheten overvåkes, og ethvert avvik innbyr til frykt for straff.

Presentasjonen lener seg tungt på stumfilmspråket. Tittelkort erstatter replikker, og lerretet veksler mellom kornete opptak, live-action-innslag og strenge, statiske komposisjoner. Scenene er mer kontrastfylte enn spektakulære, og betrakteren blir sittende fastlåst på små gester eller gjentatte bevegelser som blir mer urovekkende med konteksten. En svak mekanisk summing går gjennom hvert segment, etterligner gamle filmruller og forsterker spillets følelse av isolasjon. Denne langsomme rytmen skaper spenning selv i rutineoppgaver.

De daglige oppgavene virker enkle: mate hunden, hugge ved, gjøre rent i stallen. Men hver eneste jobb fører til situasjoner som undergraver enhver følelse av normalitet. Det er lite utstyr, begrenset lagerplass, og dyrene - eller menneskene - i innhegningene skifter uforutsigbart. Selv hunden, en annen maskert fange, beveger seg gjennom området med en urovekkende bevissthet som forstyrrer de planlagte rutene. Omgivelsene føles levende, men fiendtlige, og de minste truslene kommer fra vesener som er formet som redskaper for bøndenes mål.

Lete-sekvenser utgjør noen av de mest intense strekkene. Når flere hester rømmer, fører stien forbi gårdens porter, og ender i en konfrontasjon som avslører skillet mellom de som er fanget på innsiden og de som for en kort stund slipper fri. Disse korte møtene har mer tyngde enn mange av de scenene som er lagt inn i manus. Deres tilbakeholdenhet øker redselen og legger vekt på kontroll og konsekvens snarere enn sjokkverdi.

Lokale innbyggere forsterker spenningen. En veterinær, en forretningsmann, hans datter og en prest dukker opp i løpet av sommeren, og alle oppfører seg som om ingenting er galt. Deres korte samtaler antyder en stilltiende godkjennelse av bondens system. Disse personene forsterker ideen om at gården bare er en del av et større hierarki. Verden rundt Anselmo føles medskyldig, likegyldig eller resignert, og etterlater ham uten noen klar vei ut.

I nattlige sekvenser smelter drømmer og minner sammen, og Anselmo presses inn i scener som er formet av religiøse og seksuelle traumer. Disse sekvensene opererer uten eksposisjon, med symboler og klippede bilder snarere enn forklaringer. De fungerer som trykkventiler, og avslører den emosjonelle tyngden av det Anselmo gjennomgår om dagen. Tvetydigheten bidrar til spillets kraft, og gir spillerne rom til å tolke i stedet for å løse hvert bilde for dem.

Mekanisk friksjon avbryter av og til fremdriften. Fremdriften stopper opp når oppgaver ikke utløser nye instruksjoner, eller når nødvendige gjenstander gjemmer seg bak iøynefallende design. Disse flaskehalsene bryter fortryllelsen i en ellers nøye behersket opplevelse. Det kan føles kjedelig å lete etter en skjult gjenstand på en liten gård når den omkringliggende fortellingen jobber så hardt for å opprettholde spenningen. Det er et brudd som skiller seg ut, selv om det ikke overskygger spillets sterkere elementer.

Horses varer i omtrent tre timer, en lengde som passer til det kontrollerte tempoet. Den korte spilletiden holder historien fokusert, og lar hver scene tjene sitt formål uten å forlenge spillerens lidelse for effektens skyld. Slutten setter spørsmålene i fokus i stedet for å tilby klarhet eller en avslutning. Anselmos plass i dette systemet er fortsatt uklar, og gårdens logikk henger igjen lenge etter siste bilde.

I anmeldelsen bemerkes det at Santa Ragione bruker interaktivitet for å tvinge frem refleksjon snarere enn å belønne mestring. Spillerens ubehag er poenget. Hver handling reiser et spørsmål om hvem som tjener på den, og hva ettergivenhet betyr innenfor en slik struktur. Denne forskjellen skiller Horses fra andre skrekktitler som baserer seg på fare eller overlevelsesmekanikk. Her ligger trusselen i selve deltakelsen.

Til tross for strukturelle svakheter skiller Horses seg ut med sin kompromissløse visjon. Fortellingens kraft kommer ikke fra sjokkene, men fra den stille, stødige insisteringen på at spilleren skal se direkte på utnyttelsen og vurdere sin egen rolle i den. Tilnærmingen kan splitte publikum, men effekten er vanskelig å avvise.

HORSES er tilgjengelig på PC(GOG store).